Fudge, foto og bittesmå voff

Nå er det lenge siden forrige blogginnlegg, så på tide med en rask oppdatering om hva som har skjedd siden sist. Først ut: vi lagde sjokoladefudge med oreo.

READ THIS IN ENGLISH HERE!

Kristina stilte gladelig opp som modell med kake og is

Kristina kom på besøk en kveld og vi bestemte oss for å lage noe godt. Valget falt på en oppskrift jeg fant for lenge siden, og nå syntes jeg det var på tide å teste ut godsakene. Her snakker vi nemlig om hjemmelaget sjokoladefudge med oreokjeksbunn. Oppskriften finner du her! 

Mama mia! Whatte a fantastico cake!

That's what I call fudge

Da søtsakene var ferdig og vi skulle ta den første biten, fant vi ut at resultatet var verdt en liten photo shoot først. Så da pyntet vi fatet med fudge, is, honning og appelsinskall slik at det til slutt så ut som en porsjon kjøttpudding med poteter.

Det bildet kunne gått rett inn i hvilket som helst motemagasin, eller hva?

Så hvor mange bilder tar man en kjøttpuddinglignende fudge? 50? 100? Ja, noe sånt...

Det smakte forresten veldig godt, så du bør absolutt trykke på linken og prøve det selv. Do it!

Forresten, visste du at været på Hawai'i i det siste har vært elendig? Og da mener jeg ikke det vi vanligvis kaller dårlig vær, altså 22 grader, overskyet og litt regn innimellom. Nei, her snakker vi to uker med øsende pøsende regn, en rekke stormer, hagl, 18 grader (faktisk kaldt til å være Hawai'i) og til og med tornado en dag. Jeg har ikke bilder av drittværet, men her er et bilde fra en dag vi skulle ta bussen hjem, og bussystemet var helt på trynet. Vi ventet i over en time, og i den kalde vinden ble det svært kjølig etter hvert. Brr!

...været er forresten normalt igjen nå

Midt i styggeværet tok vi forresten bilder til "The Importance of Being Earnest", skuespillet hvor jeg skal spille rollen som butler. Nå nærmer premieren seg. Vi er i alle fall nærmere enn noen gang før, logisk nok.

Merriman at your service! Would you like some tea, miss?

Noen venner av meg har tatt til seg to hundevalper for en måneds tid. Da vi samlet en gjeng hjemme hos dem forrige helg, gikk store deler av tiden med til å beundre disse små, fantastisk søte skapningene. Jeg er egentlig ikke noe stor fan av hunderasen pitbull, men som valper er alle hunder søte. Bare se her!

Sååå liten

- I'm gonna eat you up, Gamble!

Gabe's best friend

Ellers er det umenneskelige mengder med lekse for tiden, spesielt i faget Creativity. Ja, det er et kjekt fag, hadde bare leksemengden vært tilpasset et gjennomsnittlig studentliv. Men slik klarer jo ikke lærere å tenke. Et lite tips til lærere rundt om i verden: Selv om du er lidenskapelig interessert i faget du underviser i, så husk at vi faktisk har andre fag samtidig. Du har ikke enerett på fritiden vår.

Og forresten, noen fortalte meg en dag at lekser egentlig ikke er lovlig. Jeg håper den påstanden har et snev av sannhet i seg.

Over og ut! ALOHA!

Et nøye studie av palmetrær

"Well I was sitting, waiting, wishing 

you believed in superstitions,  

that maybe you'd see the signs" 

To trøtte svensker. Hvorfor? Les videre!

READ THE ENGLISH VERSION HERE!

Slik åpner Jack Johnson sangen "Sitting, Waiting, Wishing". Det var ikke mye overtro i fokus på lørdag, men sitting, venting og lengting (eller ønsking om man skal ha direkte oversettelse) ble det mer enn nok av. Men ømme muskler i beina er et knøttlite offer med tanke på at vi faktisk nådde målet vårt: å kjøpe billetter til Jack Johnson-konsert i Honolulu søndag 22.april. Og til tross for dårlig, nei, elendig plassering i køa, så fikk vi svært gode plasser. Som noen sier i hjemtraktene:

Ditta her verte fole bra!

Foto: stusev (Flickr)

Vi var fem håpefulle og litt naive studenter som møtte opp halv tolv utenfor Hawai'i Theatre på lørdag. En halvtime før luka åpner er vel tidsnok det? Eller? Rekka av musikkinteresserte mennesker strekte seg fra utsalgsplassen, gjennom en liten park like ved, rundt ett hushjørne, rundt nok et hjørne og like ved hushjørne nummer tre stod vi. Og det tok ikke lang tid før vi ikke var de bakerste i køa lenger. Nei, folk strømmet fortsatt på i nok en times tid, så de bakerste begynte ventetiden like ved inngangen til teateret. Det kjipe for dem var at de måtte gå rundt hele kvartalet før de fikk slippe inn, og det tok sin tid.

Timene i kø tilbrakte jeg altså med tre svenske og en koreansk jente som alle går på HPU: Lena, Lina, Madeleine og Suyeon (eller Claire som hun kaller seg i USA). Det er ganske utrolig hvor mye man kan finne på i løpet av så lang tid. Vi forstod ganske fort at å anta 1-2 timers ventetid var i overkant optimistisk, så innkjøp av proviant måtte til. Ganske snart slurpet vi i oss halvlitere med vann der  vi stod og ventet i den steikende sola, og praten gikk løst om alt og ingenting. Men man kan jo ikke bare ha en eneste lang samtale. Nei, på tide å være kreativ.

Laaaang kø......

Psykologleken er et bra tidsfordriv, og krever full oppmerksomhet fra alle som deltar. Tålmodige og lekelystne som vi er, holdt vi på med denne leken i minst halvannen time (om ikke lenger). Psykologen gikk "ut", pasientene skapte seg et mønster ("sykdommen") og psykologen kunne returnere og sette i gang. Da vi sa takk og farvel til Nuuanu Street, sa vi også goodbye til psykologleken. Og da hadde jeg allerede fått erfare å opptre som uteligger, prostituert, min egen mor og avhengig av å ta meg selv i ansiktet under hvert svar.

Fordi vi var fem personer, tok vi oss frihet til å gå puljevis ut og inn av køa. Må man så må man, og er man sulten og tørst så må man det også. Og slik gikk timene. Hjørne nummer en var rundet, og ikke lenge etter nærmet vi oss også nummer to. Nå vet jeg hvordan snegler føler seg. Det ser nært ut, men jammen meg tar det lang tid å komme seg dit.

Siste hindring før billettluka var den store parken med den irrgrønne dammen. Ok, parken er ikke stor, den er faktisk svært liten. Men på grunn av vårt fantastisk høye tempo så virket alt litt større enn normalt. De har veldig flotte palmetrær langs husveggene i det området. Tro meg, jeg har studert dem nøye og på nært hold.

Godt humør i regnet

Mangfoldige timer hadde gått og billettluka var nesten synlig da himmelen bestemte seg for å lette på trykket. Det er fascinerende hvor fort en tung regnbyge kan komme her på Hawai'i. Og like fascinerende er det hvor fort alt tørker opp igjen etterpå. Men akkurat når det står på som verst, så er det likevel best å finne seg et tak eller en palme og stå under. Eller man kan være ekstra intim og trykke seg sammen under en liten jakke.

Ventetiden langs den siste veggen virket ekstra lang, og beina begynte å klage. Men vi prøvde oss på noen siste løsninger for å holde motet og humøret oppe. Tommelleken (som ingen husket reglene på), fotleken (som tok slutt etter en runde på grunn av anstrengelsene), dansing og svensk allsang slo i hjel i alle fall en halvtime. Noen tørkede og svært søte mangoer ble fordøyd, og så endelig:

Dørene ble åpnet. Dama bak skranken sa hei. Vi sa hei tilbake. Hun tok opp bestillingen. Vi fulgte nøye med. Kredittkort etter kredittkort ble dratt. Billetter ble skrevet ut. Dørene ble åpnet. Enden på den seks timer lange køvandringen var et faktum. Kjære Jack Johnson, 22.april sitter vi i venstre side av losjen på Hawai'i Theatre, klare som egg til å høre en fantastisk, behagelig og akustisk konsert. See ya there!

Forresten, fredag kveld var jeg og Magnus på "First Friday" i Chinatown. Der møtte vi også Lina og Lena. Og mens vi var på Brasserie Du Vin oppdaget vi plutselig et annet kjent fjes.

Han heter Max Adler og spiller i tv-serien Glee. 

Og litt mer unyttig fakta: Hvis du spør Siri om woodchucks, får du dette svaret:

Så vet du det!

Aloha!

Dangerous Hawai'i!

Yes, I'm actually gonna write in English this time. If you're Norwegian (or from somewhere else) and don't understand this language, well, then you won't be able to read this either. Just press play and watch the video further down.

These days it's all about blowing up stuff. People, roads, beds, apartment floors - nothing is safe now that I have got a new iPhone app called "Action Movie FX". As I've already mentioned you better press that play button and watch the clip.

No people, buildings or anything else featured in my video got harmed during recording.

WARNING! Do not try this in real life. 

All characters are real people, and definitely not professional actors (though a lot of them are probably gonna get leading roles in Hollywood movies from now on)

Rated R for ridiculous

Wanna be in my next movie? Leave a comment! 

Maybe you'll be the next one underneath the demolition rock. 

Musikalsk krig og sjokoladekrem

I Honolulu har de Hard Rock Cafe. På Hard Rock Cafe har de god mat. Den gode maten kommer i enorme porsjoner. Jeg har vært på Hard Rock Cafe Honolulu mange ganger allerede. Likevel gikk vi (Florian, Linda (som også skriver blogg), Magnus og jeg) tilbake dit lørdag kveld. Det var en svært god idé, for der skjedde det litt av hvert.

ENGLISH! ENGLISH! ENGLISH HERE!

Hvorfor ligger det en bolle med brunost på datamaskina? Svaret står lenger nede!

Lørdag var det duket for første runde i Battle of the Bands på Hard Rock Cafe. Tre band gjorde hver sin opptreden, og ett av dem gikk videre til neste runde (som er den lokale finalen om tre uker). Alle deltagerne håper å nå helt opp, og til slutt få opptre på konserten Hard Rock Rising i Hyde Park, London i juli. 

På HRC har de mange gitarer i taket. Linda syns det er kult

Klarer...ikke...stoppe...og...stirre...på...gitarene...

Linda ble lei av gitarene og bestemte seg heller for å lese en bok om mat
(også kalt meny)

Og der kom det jammen meg et gitarbilde til. Ser du banjoen?  

Første band ut var 82FIFTY. Gruppa hadde godt samspill, alle på scena var talentfulle og sangene var fengende. Tommel opp!

82FIFTY

Nummer to var gruppa 11th Hour, som bestod av noen litt eldre karer og ei dame på trommer. Til tross for mange av de samme gode egenskapene som 82FIFTY viste, så var det noe med 11th Hour som ikke fanget interessen min (eller noen av de andre på bordet sin). Hovedårsak: dårlig kontakt med publikum på grunn av solbriller i trynet. Så nei, catchy sanger er ikke nok når du ikke klarer å catche lytterne.

Veteraner med solbriller, også kalt 11th Hour

Da gruppe nummer gikk på scena benyttet jeg sjansen til å ta kveldens dopause. Ja, det var såpass lite interessant. To damer som kaller seg Nightbloom framførte diverse instrumentallåter samt et par låter med ganske banale, korte tekster. Alle sangene var inspirert av alohamusikk, kombinert med flamencorytmer. Ikke min stil i det hele tatt. 

Har du allerede gjettet hvem kveldens vinner ble? Ikke overraskende ble det 82FIFTY. Velfortjent! Vi fikk også en annen vinner, for Florian var veldig rask på foten og vant en gymbag. Da konferansieren spurte etter en ID fra et land langt borte, var Florian kjapt framme og viste fram sitt nederlanske førerkort. Smart tenkt! Ingen av oss norske tenkte på at vi sannsynligvis kunne vunnet om vi viste våre bevis, for Norge er vel teknisk sett bittelitt lenger borte fra Hawaii enn Nederland. Eller? 

Fra Hard Rock Cafe tuslet vi til den irske puben Kelly O'Neill's. Der var det som vanlig stappfullt og kokvarmt, men for min del ble dette desidert kveldens musikalske høydepunkt. På "scenen" (som egentlig bare er en liten krok fremst i lokalet) stod en gruppe på seks musikere og spilte alt fra reggae til pop og rock. De hadde til og med inkludert trompet og saxofon i ensemblet. Hurra! 

Anyone know the name of this group?

Alle bandene (med unntak av de to gitardamene) er tatt med i denne korte videoen. Trykk play!

I dag har vi gjort noe helt annet her på Hawaii. Hvilken dag er det i dag? Hvilken dag er det i dag? Det er søndag! Og ikke hvilken som helst søndag, for det er jo faktisk fastelavnssøndag. Ok, jeg vet at søndagen offisielt er over ifølge klokka (passerte nettopp midnatt her på Hawaii), men jeg har ikke lagt meg ennå, så da regner jeg dette som en del av søndagen. Litt juks er lov. 

Linda kom på den geniale ideen i dag at vi skulle følge en fin norsk tradisjon. Bollebaking! Ingen fastelavn uten boller med krem. Så da fikset jeg deigen, og Linda fullførte mesterverket ved å rulle ut bollene. What a team!

Vi la bollene på wax paper og satte de deretter i ovnen. Det endte med stor
røykutvikling fra ovnen, røykvarsleren løste seg ut, og hele rommet måtte
luftes ut. Men bollene ble gode til slutt da. Forresten, ser du dødningshodet?

Siden verken jeg eller Linda er spesielt glad i vanlig pisket krem, så fant vi en grei erstatning på butikken. Ferdigpisket krem med sjokoladesmak. Only in America! (eller? jeg er ikke helt oppdatert på norsk utvalg) Namnam var det i alle fall.

Boller! Mmm! Sjokoladekrem! Mmm! Fastelavn på Hawaii!

For å være litt ekstra hjemmekjære i kveld, så spiste også noen boller med brunost. Jepp, Tine brunost (eller gjetost som det står på pakken her) kjøpt i en matvarebutikk på Hawaii. Surrealistisk. Men veldig smakfullt!

Brunost kjøpt på Hawaii, men likevel produsert av Tine meierier. Wow!

Mac and cheese! (creds til Linda for den)

Vi delte så klart ut boller til resten av husholdningen, og både fastelavnsbollene og brunosten falt faktisk i smak. Suksess!

Til slutt må jeg bare si: Jeg hater deig! For noe rot! (til tross for et bra resultat)
Åå, godt å få det ut... Ehm, ja...da er det nok på tide å si god natt. Aloha!

Welcome 2 spicy world

Siden jeg er så dårlig til å skrive regelmessig for tiden, så har det nå blitt ti dager siden forrige oppdatering. Dermed blir det en salig blanding også i denne utgaven av "Svein Eriks kuriøse liv på Hawai'i".

>>> READ THIS IN ENGLISH HERE

Øvingene til "The Importance of Being Earnest" er godt i gang, og jeg merker at det skal bli veldig spennende og ikke minst lærerikt å følge en såpass stor teaterproduksjon fra innsiden. Eller rettere sagt fra scenen. I tillegg har vi kommet forbi innledningsukene i de to teaterfagene jeg studerer her, så fra i morgen av starter vi med ordentlig scenearbeid. Ser veldig fram til det, ettersom man blir litt lei av de korte dialogene i lengden. I dramatimen på tirsdag hadde jeg og Ashley det litt gøy med en lekekylling hun hadde kjøpt samme dagen. Den hadde en blinkende kule inni, og var ekstremt tøyelig. Dramastudenter har neimen ikke godt av lange opphold i timene.

Etter litt mye bøy og tøy endte fuglen opp tom for luft. Så teknisk sett tok vi livet av den, ja...

Kanskje ikke så rart den "døde" ettersom vi stakk den lysende kulen ut på
de merkeligste steder

Det er ikke så mye å si om de andre fagene, annet enn at kommunikasjonsklassen overgår all forventning. Læreren er veldig bra og klassen likeså. Vi er kun fire skandinaviske studenter i klassen (hurra!), og jeg har lært av Lina fra Sverige et "svært nyttig" svensk uttrykk: Tjenare mannen?! (Hva det betyr? Søk det opp på Google, du)

Miljøet er faktisk så godt at vi var en gjeng fra klassen en dag som samlet oss hos to av de koreanske jentene i klassen. Totalt var vi åtte stykker i den lille hybelen: to nordmenn, to svensker, to koreanere, en amerikaner og en japaner. Der fikk vi servert koreansk mat av Claire og Katie (som er de amerikanske navnene til de koreanske jentene). De hadde på forhånd gitt løfte om at maten skulle være sterk, og her snakker vi absolutt ikke løftebrudd. Det var nok av futt i alle de fire tradisjonelle matrettene på bordet, noe jeg satte veldig stor pris på i alle fall. Men jeg er glad vi fikk advarsel likevel. Claire og Katie hadde til og med hengt opp ordene "WELCOME 2 SPICY WORLD" på veggen. Lo litt da jeg først kom inn i rommet. Trivelig kveld!

Fra venstre: Katie fra Korea og Alisa fra Japan

김치 (uttales kimkji)

떡볶이 - min favoritt (uttales tågbukki)

닭볶음탕 (uttales dalbåkkmtang)

수제비 (uttales su-djebi)
Ser ut som brennsnut/betasuppe, men smaker ikke likt i det hele tatt

Hva ellers skjer for tiden? Jo, jeg leser mye bøker. Det vil si, jeg har snart lest ut tre bøker på under to uker, og det er 400 sider i hver bok. Kanskje ikke imponerende for noen, men med alt skolearbeidet og teaterøvelsene, så synes jeg det er ganske godt gjort. Triologien har jeg nevnt tidligere, faktisk i forrige innlegg. Den heter "The Hunger Games" og er en kjempesuksess her i landet. Skulle ønske det ikke sluttet med bok nummer tre. Da må jeg finne meg nytt lesestoff, og det blir tvilsomt bedre enn "Hunger Games".

"Tviler ikke på at jeg kommer til å kjøpe hele triologien til slutt" skrev jeg forrige gang.
Og slik gikk det også...

I dag fikk jeg forresten pakke i posten. Den inneholdt en t-skjorte jeg designet på Spreadshirt for en ukes tid siden. Ikke noe fancy shmancy greier, men en klar bekreftelse på mitt opphav. Resultatet? Jo, det ser slik ut:

Litt kult da, eller? Sleng igjen en kommentar om hva du synes! Nå melder søvnbehovet seg her, så da er det på tide å ta kvelden. Nei, vent! Jeg må nok lese litt først.

Aloha!

Super Bowl i dagslys

Dette innlegget blir ikke langt (Haha, you wish...) og kommer til å handle om litt av hvert. Så vet du det.

Først ut kommer en positiv nyhet (i alle fall for meg selv). Skolen (HPU) har hvert semester en stor teaterproduksjon. Vårens teaterstykke er ”The Importance of Being Earnest”, en klassiker av Oscar Wilde. Og gjett hva! Jeg gikk på audition, og endte opp med å få rollen som Merriman, butleren i stykket. Hurra! Ganske greit å ha på CVen.

Fant en tilfeldig Youtube-film av en av scenene fra det aktuelle stykket. Hopp fram til 2:14, så får du se en av mine 17 korte replikker.

Da jeg stakk på skolen på fredag, hadde jeg med meg et stort pappstykke under armen. På denne plata hadde jeg klistret på nærmere 60 ulike bilder, og alle sammen hadde noe med min personlighet å gjøre. Grunnen til dette var at vi hadde fått i lekse i kommunikasjonsklassen å lage en kollasj om oss selv, for så å presentere den i klassen. Kort oppsummert tok jeg med disse faktorene om meg selv: Norge (hjem), Hawaii, familie, venner, tro, journalistikk, musikk, filmer, bøker og sosiale medier. Jeg kunne nok funnet på mer om meg selv, men det er begrenset hvor mye man har plass til, selv på en stor plate. Resultatet ble slik:

I dag (søndag) var det en stor dag for sportsinteresserte amerikanere. Det var nemlig Super Bowl, den store finalen i amerikansk fotball, og i denne kampen spilte New York Giants mot New England Patriots. Jeg ser på Facebook-statusene at mange venner hjemme i Norge faktisk fulgte med på finalen, noe som betyr at de måtte sitte oppe så å si hele natta. Fordelen med å være i USA er at man faktisk kan se finalen uten å streve for å holde seg våken. Her begynte kampen klokka halv to på ettermiddagen.

Da jeg våknet i dag tidlig, tenkte jeg: ”Hmm, det er Super Bowl i dag. Jeg har ikke peiling på hvordan amerikansk fotball fungerer. Men jeg kan jo ikke la være å se Super Bowl når jeg først er i USA.”

Hva gjør man da? Jo, man går VG Nett og leser reglene for amerikansk fotball. Etter ti minutter med intens studie av de innviklede reglene fattet jeg fortsatt ingenting. Hva gjør man så? Jo, da driter man i hele greia, går på shoppingtur og får seg en hårklipp i samme slengen.

Greit fornøyd med resultatet. Og veldig fornøyd med prisen! Hele hårklippen tok 15 minutter og kostet 14,50 dollar. Det tilsvarer 85 kroner. Jeg er glad jeg utsatte å gå til frisøren fram til jeg kom tilbake til Hawaii.

Da jeg kom tilbake, møtte jeg Magnus og så stakk vi til leiligheten min for å se siste halvdel av finalen. I heisa hadde bygningssjefen hengt opp nok en ny lapp (han henger opp en ny beskjed annenhver dag). Gjett hva som stod der da! Jo, nettopp…

Komisk refleksjon i bildet

Jeg forstod forresten mer av reglene da jeg så finalen. Vi fikk også godt forklart av faren til Emiko (som jeg bor i lag med) hvordan det fungerer, så det hjalp veldig. Og da det nærmet seg slutten, ble det faktisk veldig spennende. Siden familien til Emiko er fra New England-området, heier de selvsagt på New England Patriots, og da endte jeg så klart opp med å heie på Patriots selv. Dessverre gikk det ikke bra for Patriots, og de tapte kampen med 17 mål mot Giant sine 21 poeng. Surt, men sant. Jaja, life goes on.

Tom Brady, quarterback for Patriots, ble nesten dagens helt. Men bare nesten.
Foto: Keith Allison (Flickr)

Til slutt vil jeg nevne at jeg har begynt å lese en ny bok. Den heter ”The Hunger Games” og er en av de store bestselgerne her i USA. Vet ikke hvor populær den er hjemme i Norge, men om den ikke er på topplistene, tipper jeg den fort blir det når filmen kommer på kino (sorry om jeg er helt utdatert på boksalget i Norge, men gidder ikke følge med på absolutt alt i gamlelandet).

Foreløpig har jeg bare lest 30 sider, så er så vidt kommet i gang. Men ut ifra det lille jeg har lest, så har jeg stor tro på at boka er veldig bra. Tviler ikke på at jeg kommer til å kjøpe hele triologien til slutt. Nå gjelder det å bli ferdig med bok nummer en før filmen kommer ut senere denne måneden.

La ut dette bildet på Instagram tidligere i uka. Bygningen til venstre er en av skolebygningene
til HPU, og dette smuget ble faktisk brukt til å spille inn en scene i Lost. Har ofte gått forbi der,
så da jeg gikk forbi nok en gang tidligere denne uka tenkte jeg det var på tide å forevige stedet.
Ja, det er bare en skitten bakgate, men likevel... På Lost skulle det forresten forestille et smug i New York

Det ble en vesentlig lengre oppdatering enn jeg hadde planlagt, men slikt skjer innimellom. Aloha!