Et nøye studie av palmetrær

"Well I was sitting, waiting, wishing 

you believed in superstitions,  

that maybe you'd see the signs" 

To trøtte svensker. Hvorfor? Les videre!

READ THE ENGLISH VERSION HERE!

Slik åpner Jack Johnson sangen "Sitting, Waiting, Wishing". Det var ikke mye overtro i fokus på lørdag, men sitting, venting og lengting (eller ønsking om man skal ha direkte oversettelse) ble det mer enn nok av. Men ømme muskler i beina er et knøttlite offer med tanke på at vi faktisk nådde målet vårt: å kjøpe billetter til Jack Johnson-konsert i Honolulu søndag 22.april. Og til tross for dårlig, nei, elendig plassering i køa, så fikk vi svært gode plasser. Som noen sier i hjemtraktene:

Ditta her verte fole bra!

Foto: stusev (Flickr)

Vi var fem håpefulle og litt naive studenter som møtte opp halv tolv utenfor Hawai'i Theatre på lørdag. En halvtime før luka åpner er vel tidsnok det? Eller? Rekka av musikkinteresserte mennesker strekte seg fra utsalgsplassen, gjennom en liten park like ved, rundt ett hushjørne, rundt nok et hjørne og like ved hushjørne nummer tre stod vi. Og det tok ikke lang tid før vi ikke var de bakerste i køa lenger. Nei, folk strømmet fortsatt på i nok en times tid, så de bakerste begynte ventetiden like ved inngangen til teateret. Det kjipe for dem var at de måtte gå rundt hele kvartalet før de fikk slippe inn, og det tok sin tid.

Timene i kø tilbrakte jeg altså med tre svenske og en koreansk jente som alle går på HPU: Lena, Lina, Madeleine og Suyeon (eller Claire som hun kaller seg i USA). Det er ganske utrolig hvor mye man kan finne på i løpet av så lang tid. Vi forstod ganske fort at å anta 1-2 timers ventetid var i overkant optimistisk, så innkjøp av proviant måtte til. Ganske snart slurpet vi i oss halvlitere med vann der  vi stod og ventet i den steikende sola, og praten gikk løst om alt og ingenting. Men man kan jo ikke bare ha en eneste lang samtale. Nei, på tide å være kreativ.

Laaaang kø......

Psykologleken er et bra tidsfordriv, og krever full oppmerksomhet fra alle som deltar. Tålmodige og lekelystne som vi er, holdt vi på med denne leken i minst halvannen time (om ikke lenger). Psykologen gikk "ut", pasientene skapte seg et mønster ("sykdommen") og psykologen kunne returnere og sette i gang. Da vi sa takk og farvel til Nuuanu Street, sa vi også goodbye til psykologleken. Og da hadde jeg allerede fått erfare å opptre som uteligger, prostituert, min egen mor og avhengig av å ta meg selv i ansiktet under hvert svar.

Fordi vi var fem personer, tok vi oss frihet til å gå puljevis ut og inn av køa. Må man så må man, og er man sulten og tørst så må man det også. Og slik gikk timene. Hjørne nummer en var rundet, og ikke lenge etter nærmet vi oss også nummer to. Nå vet jeg hvordan snegler føler seg. Det ser nært ut, men jammen meg tar det lang tid å komme seg dit.

Siste hindring før billettluka var den store parken med den irrgrønne dammen. Ok, parken er ikke stor, den er faktisk svært liten. Men på grunn av vårt fantastisk høye tempo så virket alt litt større enn normalt. De har veldig flotte palmetrær langs husveggene i det området. Tro meg, jeg har studert dem nøye og på nært hold.

Godt humør i regnet

Mangfoldige timer hadde gått og billettluka var nesten synlig da himmelen bestemte seg for å lette på trykket. Det er fascinerende hvor fort en tung regnbyge kan komme her på Hawai'i. Og like fascinerende er det hvor fort alt tørker opp igjen etterpå. Men akkurat når det står på som verst, så er det likevel best å finne seg et tak eller en palme og stå under. Eller man kan være ekstra intim og trykke seg sammen under en liten jakke.

Ventetiden langs den siste veggen virket ekstra lang, og beina begynte å klage. Men vi prøvde oss på noen siste løsninger for å holde motet og humøret oppe. Tommelleken (som ingen husket reglene på), fotleken (som tok slutt etter en runde på grunn av anstrengelsene), dansing og svensk allsang slo i hjel i alle fall en halvtime. Noen tørkede og svært søte mangoer ble fordøyd, og så endelig:

Dørene ble åpnet. Dama bak skranken sa hei. Vi sa hei tilbake. Hun tok opp bestillingen. Vi fulgte nøye med. Kredittkort etter kredittkort ble dratt. Billetter ble skrevet ut. Dørene ble åpnet. Enden på den seks timer lange køvandringen var et faktum. Kjære Jack Johnson, 22.april sitter vi i venstre side av losjen på Hawai'i Theatre, klare som egg til å høre en fantastisk, behagelig og akustisk konsert. See ya there!

Forresten, fredag kveld var jeg og Magnus på "First Friday" i Chinatown. Der møtte vi også Lina og Lena. Og mens vi var på Brasserie Du Vin oppdaget vi plutselig et annet kjent fjes.

Han heter Max Adler og spiller i tv-serien Glee. 

Og litt mer unyttig fakta: Hvis du spør Siri om woodchucks, får du dette svaret:

Så vet du det!

Aloha!




ENGLISH VERSION:

Saturday I did something I've never ever done before: I stood in line to get concert tickets. Back home I always buy concert tickets online, but here it obviously isn't how it's done...sometimes...

The tickets are for the acoustic evening with Jack Johnson on March 22nd. I arrived outside the box office of Hawai'i Theatre at 11.30 am that day, pretty sure that there would be at least a small crowd waiting in line for this awesome event coming up. Is it possible to be more wrong? The line started right next to the box office, and went all around the block. Before the line started moving, we were standing almost at the third corner.

I ended up spending the entire day standing in that line, a day I shared with three Swedish girls and a Korean girl. Luckily all five of us were strangely patient this day, and came up with a lot of games to kill some time. Ever played the game called "Shrink"? Not? Try it! Oh, you don't know how to play it? Well, I'm not gonna tell you right now. It takes too much time. But I'll tell you some other time...maybe.

The hours went by and we slowly came closer to the box office entrance. Now and then some of us went someplace else to either drink, eat or do other necessary stuff. But most of the time that day was spent taking one step every ten minutes until we eventually were standing outside that important door.

And five minutes later it was all done. We got our tickets, and we're sitting fairly close together. Six hours might be a long time, but it was definitely worth the wait. We're gonna have the best view from where we're sitting in the theatre. Jack Johnson, here we come!