Yes, I'm actually gonna write in English this time. If you're Norwegian (or from somewhere else) and don't understand this language, well, then you won't be able to read this either. Just press play and watch the video further down.
These days it's all about blowing up stuff. People, roads, beds, apartment floors - nothing is safe now that I have got a new iPhone app called "Action Movie FX". As I've already mentioned you better press that play button and watch the clip.
No people, buildings or anything else featured in my video got harmed during recording.
WARNING! Do not try this in real life.
All characters are real people, and definitely not professional actors (though a lot of them are probably gonna get leading roles in Hollywood movies from now on)
Rated R for ridiculous
Wanna be in my next movie? Leave a comment!
Maybe you'll be the next one underneath the demolition rock.
I Honolulu har de Hard Rock Cafe. På Hard Rock Cafe har de god mat. Den gode maten kommer i enorme porsjoner. Jeg har vært på Hard Rock Cafe Honolulu mange ganger allerede. Likevel gikk vi (Florian, Linda (som også skriver blogg), Magnus og jeg) tilbake dit lørdag kveld. Det var en svært god idé, for der skjedde det litt av hvert.
Hvorfor ligger det en bolle med brunost på datamaskina? Svaret står lenger nede!
Lørdag var det duket for første runde i Battle of the Bands på Hard Rock Cafe. Tre band gjorde hver sin opptreden, og ett av dem gikk videre til neste runde (som er den lokale finalen om tre uker). Alle deltagerne håper å nå helt opp, og til slutt få opptre på konserten Hard Rock Rising i Hyde Park, London i juli.
På HRC har de mange gitarer i taket. Linda syns det er kult
Linda ble lei av gitarene og bestemte seg heller for å lese en bok om mat
(også kalt meny)
Og der kom det jammen meg et gitarbilde til. Ser du banjoen?
Første band ut var 82FIFTY. Gruppa hadde godt samspill, alle på scena var talentfulle og sangene var fengende. Tommel opp!
82FIFTY
Nummer to var gruppa 11th Hour, som bestod av noen litt eldre karer og ei dame på trommer. Til tross for mange av de samme gode egenskapene som 82FIFTY viste, så var det noe med 11th Hour som ikke fanget interessen min (eller noen av de andre på bordet sin). Hovedårsak: dårlig kontakt med publikum på grunn av solbriller i trynet. Så nei, catchy sanger er ikke nok når du ikke klarer å catche lytterne.
Veteraner med solbriller, også kalt 11th Hour
Da gruppe nummer gikk på scena benyttet jeg sjansen til å ta kveldens dopause. Ja, det var såpass lite interessant. To damer som kaller seg Nightbloom framførte diverse instrumentallåter samt et par låter med ganske banale, korte tekster. Alle sangene var inspirert av alohamusikk, kombinert med flamencorytmer. Ikke min stil i det hele tatt.
Har du allerede gjettet hvem kveldens vinner ble? Ikke overraskende ble det 82FIFTY. Velfortjent! Vi fikk også en annen vinner, for Florian var veldig rask på foten og vant en gymbag. Da konferansieren spurte etter en ID fra et land langt borte, var Florian kjapt framme og viste fram sitt nederlanske førerkort. Smart tenkt! Ingen av oss norske tenkte på at vi sannsynligvis kunne vunnet om vi viste våre bevis, for Norge er vel teknisk sett bittelitt lenger borte fra Hawaii enn Nederland. Eller?
Fra Hard Rock Cafe tuslet vi til den irske puben Kelly O'Neill's. Der var det som vanlig stappfullt og kokvarmt, men for min del ble dette desidert kveldens musikalske høydepunkt. På "scenen" (som egentlig bare er en liten krok fremst i lokalet) stod en gruppe på seks musikere og spilte alt fra reggae til pop og rock. De hadde til og med inkludert trompet og saxofon i ensemblet. Hurra!
Anyone know the name of this group?
Alle bandene (med unntak av de to gitardamene) er tatt med i denne korte videoen. Trykk play!
I dag har vi gjort noe helt annet her på Hawaii. Hvilken dag er det i dag? Hvilken dag er det i dag? Det er søndag! Og ikke hvilken som helst søndag, for det er jo faktisk fastelavnssøndag. Ok, jeg vet at søndagen offisielt er over ifølge klokka (passerte nettopp midnatt her på Hawaii), men jeg har ikke lagt meg ennå, så da regner jeg dette som en del av søndagen. Litt juks er lov.
Linda kom på den geniale ideen i dag at vi skulle følge en fin norsk tradisjon. Bollebaking! Ingen fastelavn uten boller med krem. Så da fikset jeg deigen, og Linda fullførte mesterverket ved å rulle ut bollene. What a team!
Vi la bollene på wax paper og satte de deretter i ovnen. Det endte med stor
røykutvikling fra ovnen, røykvarsleren løste seg ut, og hele rommet måtte
luftes ut. Men bollene ble gode til slutt da. Forresten, ser du dødningshodet?
Siden verken jeg eller Linda er spesielt glad i vanlig pisket krem, så fant vi en grei erstatning på butikken. Ferdigpisket krem med sjokoladesmak. Only in America! (eller? jeg er ikke helt oppdatert på norsk utvalg) Namnam var det i alle fall.
Boller! Mmm! Sjokoladekrem! Mmm! Fastelavn på Hawaii!
For å være litt ekstra hjemmekjære i kveld, så spiste også noen boller med brunost. Jepp, Tine brunost (eller gjetost som det står på pakken her) kjøpt i en matvarebutikk på Hawaii. Surrealistisk. Men veldig smakfullt!
Brunost kjøpt på Hawaii, men likevel produsert av Tine meierier. Wow!
Mac and cheese! (creds til Linda for den)
Vi delte så klart ut boller til resten av husholdningen, og både fastelavnsbollene og brunosten falt faktisk i smak. Suksess!
Til slutt må jeg bare si: Jeg hater deig! For noe rot! (til tross for et bra resultat)
Åå, godt å få det ut... Ehm, ja...da er det nok på tide å si god natt. Aloha!
Siden jeg er så dårlig til å skrive regelmessig for tiden, så har det nå blitt ti dager siden forrige oppdatering. Dermed blir det en salig blanding også i denne utgaven av "Svein Eriks kuriøse liv på Hawai'i".
Øvingene til "The Importance of Being Earnest" er godt i gang, og jeg merker at det skal bli veldig spennende og ikke minst lærerikt å følge en såpass stor teaterproduksjon fra innsiden. Eller rettere sagt fra scenen. I tillegg har vi kommet forbi innledningsukene i de to teaterfagene jeg studerer her, så fra i morgen av starter vi med ordentlig scenearbeid. Ser veldig fram til det, ettersom man blir litt lei av de korte dialogene i lengden. I dramatimen på tirsdag hadde jeg og Ashley det litt gøy med en lekekylling hun hadde kjøpt samme dagen. Den hadde en blinkende kule inni, og var ekstremt tøyelig. Dramastudenter har neimen ikke godt av lange opphold i timene.
Etter litt mye bøy og tøy endte fuglen opp tom for luft. Så teknisk sett tok vi livet av den, ja...
Kanskje ikke så rart den "døde" ettersom vi stakk den lysende kulen ut på
de merkeligste steder
Det er ikke så mye å si om de andre fagene, annet enn at kommunikasjonsklassen overgår all forventning. Læreren er veldig bra og klassen likeså. Vi er kun fire skandinaviske studenter i klassen (hurra!), og jeg har lært av Lina fra Sverige et "svært nyttig" svensk uttrykk: Tjenare mannen?! (Hva det betyr? Søk det opp på Google, du)
Miljøet er faktisk så godt at vi var en gjeng fra klassen en dag som samlet oss hos to av de koreanske jentene i klassen. Totalt var vi åtte stykker i den lille hybelen: to nordmenn, to svensker, to koreanere, en amerikaner og en japaner. Der fikk vi servert koreansk mat av Claire og Katie (som er de amerikanske navnene til de koreanske jentene). De hadde på forhånd gitt løfte om at maten skulle være sterk, og her snakker vi absolutt ikke løftebrudd. Det var nok av futt i alle de fire tradisjonelle matrettene på bordet, noe jeg satte veldig stor pris på i alle fall. Men jeg er glad vi fikk advarsel likevel. Claire og Katie hadde til og med hengt opp ordene "WELCOME 2 SPICY WORLD" på veggen. Lo litt da jeg først kom inn i rommet. Trivelig kveld!
Fra venstre: Katie fra Korea og Alisa fra Japan
김치 (uttales kimkji)
떡볶이 - min favoritt (uttales tågbukki)
닭볶음탕 (uttales dalbåkkmtang)
수제비 (uttales su-djebi)
Ser ut som brennsnut/betasuppe, men smaker ikke likt i det hele tatt
Hva ellers skjer for tiden? Jo, jeg leser mye bøker. Det vil si, jeg har snart lest ut tre bøker på under to uker, og det er 400 sider i hver bok. Kanskje ikke imponerende for noen, men med alt skolearbeidet og teaterøvelsene, så synes jeg det er ganske godt gjort. Triologien har jeg nevnt tidligere, faktisk i forrige innlegg. Den heter "The Hunger Games" og er en kjempesuksess her i landet. Skulle ønske det ikke sluttet med bok nummer tre. Da må jeg finne meg nytt lesestoff, og det blir tvilsomt bedre enn "Hunger Games".
"Tviler ikke på at jeg kommer til å kjøpe hele triologien til slutt" skrev jeg forrige gang.
Og slik gikk det også...
I dag fikk jeg forresten pakke i posten. Den inneholdt en t-skjorte jeg designet på Spreadshirt for en ukes tid siden. Ikke noe fancy shmancy greier, men en klar bekreftelse på mitt opphav. Resultatet? Jo, det ser slik ut:
Litt kult da, eller? Sleng igjen en kommentar om hva du synes! Nå melder søvnbehovet seg her, så da er det på tide å ta kvelden. Nei, vent! Jeg må nok lese litt først.
Dette
innlegget blir ikke langt (Haha, you wish...) og kommer til å handle om litt av hvert. Så vet du
det.
Først ut
kommer en positiv nyhet (i alle fall for meg selv). Skolen (HPU) har hvert
semester en stor teaterproduksjon. Vårens teaterstykke er ”The Importance of
Being Earnest”, en klassiker av Oscar Wilde. Og gjett hva! Jeg gikk på
audition, og endte opp med å få rollen som Merriman, butleren i stykket. Hurra!
Ganske greit å ha på CVen.
Fant en tilfeldig Youtube-film av en av scenene fra det aktuelle stykket. Hopp fram til 2:14, så får du se en av mine 17 korte replikker.
Da jeg stakk
på skolen på fredag, hadde jeg med meg et stort pappstykke under armen. På
denne plata hadde jeg klistret på nærmere 60 ulike bilder, og alle sammen hadde
noe med min personlighet å gjøre. Grunnen til dette var at vi hadde fått i
lekse i kommunikasjonsklassen å lage en kollasj om oss selv, for så å
presentere den i klassen. Kort oppsummert tok jeg med disse faktorene om meg
selv: Norge (hjem), Hawaii, familie, venner, tro, journalistikk, musikk,
filmer, bøker og sosiale medier. Jeg kunne nok funnet på mer om meg selv, men
det er begrenset hvor mye man har plass til, selv på en stor plate. Resultatet
ble slik:
I dag
(søndag) var det en stor dag for sportsinteresserte amerikanere. Det var nemlig
Super Bowl, den store finalen i amerikansk fotball, og i denne kampen spilte
New York Giants mot New England Patriots. Jeg ser på Facebook-statusene at
mange venner hjemme i Norge faktisk fulgte med på finalen, noe som betyr at de
måtte sitte oppe så å si hele natta. Fordelen med å være i USA er at man faktisk kan se finalen uten å streve for å holde seg våken. Her begynte kampen klokka halv to på ettermiddagen.
Da jeg
våknet i dag tidlig, tenkte jeg: ”Hmm, det er Super Bowl i dag. Jeg har ikke
peiling på hvordan amerikansk fotball fungerer. Men jeg kan jo ikke la være å se
Super Bowl når jeg først er i USA.”
Hva gjør man
da? Jo, man går VG Nett og leser reglene for amerikansk fotball. Etter ti
minutter med intens studie av de innviklede reglene fattet jeg fortsatt
ingenting. Hva gjør man så? Jo, da driter man i hele greia, går på shoppingtur
og får seg en hårklipp i samme slengen.
Greit
fornøyd med resultatet. Og veldig fornøyd med prisen! Hele hårklippen tok 15
minutter og kostet 14,50 dollar. Det tilsvarer 85 kroner. Jeg er glad jeg
utsatte å gå til frisøren fram til jeg kom tilbake til Hawaii.
Da jeg kom
tilbake, møtte jeg Magnus og så stakk vi til leiligheten min for å se siste
halvdel av finalen. I heisa hadde bygningssjefen hengt opp nok en ny lapp (han
henger opp en ny beskjed annenhver dag). Gjett hva som stod der da! Jo,
nettopp…
Komisk refleksjon i bildet
Jeg forstod
forresten mer av reglene da jeg så finalen. Vi fikk også godt forklart av faren
til Emiko (som jeg bor i lag med) hvordan det fungerer, så det hjalp veldig. Og
da det nærmet seg slutten, ble det faktisk veldig spennende. Siden familien til
Emiko er fra New England-området, heier de selvsagt på New England Patriots, og
da endte jeg så klart opp med å heie på Patriots selv. Dessverre gikk det ikke
bra for Patriots, og de tapte kampen med 17 mål mot Giant sine 21 poeng. Surt,
men sant. Jaja, life goes on.
Tom Brady, quarterback for Patriots, ble nesten dagens helt. Men bare nesten.
Foto: Keith Allison (Flickr)
Til slutt
vil jeg nevne at jeg har begynt å lese en ny bok. Den heter ”The Hunger Games”
og er en av de store bestselgerne her i USA. Vet ikke hvor populær den er
hjemme i Norge, men om den ikke er på topplistene, tipper jeg den fort blir det
når filmen kommer på kino (sorry om jeg er helt utdatert på boksalget i Norge,
men gidder ikke følge med på absolutt alt i gamlelandet).
Foreløpig
har jeg bare lest 30 sider, så er så vidt kommet i gang. Men ut ifra det lille jeg
har lest, så har jeg stor tro på at boka er veldig bra. Tviler ikke på at jeg
kommer til å kjøpe hele triologien til slutt. Nå gjelder det å bli ferdig med
bok nummer en før filmen kommer ut senere denne måneden.
La ut dette bildet på Instagram tidligere i uka. Bygningen til venstre er en av skolebygningene
til HPU, og dette smuget ble faktisk brukt til å spille inn en scene i Lost. Har ofte gått forbi der,
så da jeg gikk forbi nok en gang tidligere denne uka tenkte jeg det var på tide å forevige stedet.
Ja, det er bare en skitten bakgate, men likevel... På Lost skulle det forresten forestille et smug i New York
Det ble en
vesentlig lengre oppdatering enn jeg hadde planlagt, men slikt skjer
innimellom. Aloha!
