I USA er ikke Halloween bare en dag (31.oktober) slik som hjemme, men mange dager. I alle fall når selve Halloween-dagen er på en mandag, så utnytter amerikanerne hele helgen til å feire denne "skumle" festen. De utnytter egentlig hele uken før, men jeg har ikke gjort noe Halloween-aktig før nå nettopp. Lørdag denne helgen begynte vi markeringen med grilling og deretter gatefest i Chinatown. Da var det på med kostymene. Hva jeg kledde meg ut som? Nei, nå skal du høre...Forresten, jeg tror heller jeg bare viser det jeg.
If there's somethin' strange in your neighborhood
Who ya gonna call? GHOSTBUSTERS!
Photo: Miriam Kratzer
Jepp, valget falt på Ghostbusters, og som du ser var jeg ikke alene om det. Ghostbusters er jo ikke en enkeltperson, men et team, så da må man jo samle hele gruppen (eller, vi mangler egentlig en person om vi skal følge filmen til punkt og prikke, menmen...prøvde i alle fall) Hva synes du?
Siden Halloween-dagen akkurat begynte (like over midnatt her), så får dette bli alt for denne gang. En mer innholdsrik oppdatering om hele opplegget kommer når det hele er over, så følg med. Aloha!
ENGLISH:
Halloween isn't just a one day thing in the US. No, it's not definitely not like back home in Norway. This is big day in the States. Here it all starts at least a week before October 31st, so if you're up for it, you can dress up many days in a row. Saturday I got together with some friends and we started the celebration. All of us dressed up in our awesome costumes (hehe), and started the evening with a barbeque. After a couple of windy hours on a hotel roof, we headed for Chinatown to continue the celebration there. Wanna know what my costume is? Scroll up and look at the picture...duh (If you're reading this, you should've seen the picture by now)
At the BBQ before we went to Chinatown
Photo: Akira Muramoto
Yes, Florian, Magnus and I dressed up as Ghostbusters. Pretty neat, huh? Whatcha think of the costume? Leave me a comment!
Not gonna write any more about Halloween right now. It still isn't over, you know. Come back in a couple of days to read more about this kinda weird, but funny tradition.
Wanna read it in English? Årets siste oktoberdag nærmer seg med stormskritt. Ja, det er faktisk allerede kommende mandag. Og hva betyr det? Jo, da er det Halloween. Hadde jeg vært hjemme i Norge, hadde jeg nok ikke brydd meg noe særlig om denne dagen. Let's face it; Halloween er ikke all verdens i Norge. MEN når man er i USA så er det noe helt annet. Her har dekorasjonene hengt i butikkene snart to uker allerede, og mange er tydeligvis veeeldig gira på mandagens store utkledningsfest. Noe av det første vi fikk høre da vi kom til Hawai'i, var at her, spesielt i Waikiki, er Halloween en stor greie, og at de beste kostymene blir utsolgt allerede i september.
Så for å ikke være kjip nordmann som unngår alle andres tradisjoner, så måtte jeg selvfølgelig gå til innkjøp av et kostyme. Sammen med Florian, Miriam og Magnus tok jeg bussen til Party City, en butikk litt utenfor sentrum av Honolulu. Der selger de så og si alt du trenger til et hvilket som helst party, så her var det bare å komme i gang.
Jeg skal ikke si så mye om hvordan det var på butikken. Bare se videoen, så forstår du nok at det tok sin tid å få oversikt over utvalget.
Nå lurer du nok fortsatt på hvilket kostyme jeg endte opp med å kjøpe, men vet du hva? Jeg skal ikke røpe det helt ennå. Det får vente til selve Halloween-dagen. Så følg med!
Hadde forresten en hyggelig og lang Skype-samtale med Kristine forrige uke. Alltid kjekt å høre hvordan det står til med folk i hjemlandet også. Hvis du vil legge meg til på Skype, søk etter sveini.gg og trykk "legg til". Do it now! Siden Kristine er så fotogen, måtte jeg ta et screenshot fra samtalen. Og siden Kristine har mast om at jeg må legge ut dette fantastiske bildet på bloggen, så skal hun få viljen sin. Here you go!
Forrige søndag var det Diamond Head som fikk gleden av vårt nærvær. I dag var det østsiden av øya som var heldig. Målet var Maunawili Falls, og som navnet tilsier var det ingen fjelltopp som var målet, men et fossefall. Siden jeg kom til Hawai'i, har jeg hatt lyst på en tur i jungelen, og nå fikk jeg endelig det. Og jungelen skuffet ikke. Veien til Maunawili Falls imponerte med høye, mektige trær og enorme og spesielle planter som stod tett i tett på alle kanter ved siden av stien. Men herfra tar vi begynnelsen først, for turen startet nemlig ikke i jungelen.
Bussen hadde akkurat gått, derfor gikk vi også
Vi var en gjeng på åtte personer som satte oss på bussen i dag for å komme til området kalt Maunawili. Vil sende en takk til den fremmede mannen på bussen som hjalp oss i dag. Som vanlig begynte samtalen med: "Which country are you from? (Norway...) Oh, I was gonna guess Denmark (blablabla...)
Etter litt tørrprat fikk han vite om dagens turplaner, og det viste seg at han var svært villig til å hjelpe oss å komme på riktig vei: You should get off the bus there, and go here and there (osv...)
Look out for kids with sticks between their legs
Look out for men, and... a head!
Så takket være han ble første del av turen (som går på asfalt gjennom et nabolag) bare halvparten så lang som den ville blitt om vi fulgte våre egne planer. Jeg liker ikke asfaltvandring, så hurra for hjelpsomme busspersoner. Typisk vår flaks hadde så klart bussen fra hovedveien og opp til begynnelsen av stien akkurat gått da vi kom til busstoppet, så da var det bare å ta beina fatt med en gang. Maunawili road kunne by på et stereotypisk hawaiisk nabolag med små og mellomstore hus, mange av dem med eksotiske frukttrær i hagen. Noen hadde til og med avokadotrær, så der var det noen i gruppa som følte for å gå på en liten slang på nedturen (nevner ikke navn, hehe).
Til og med siste delen av asfaltveien gikk gjennom jungelen. I'm in Hawaii-heaven!
Selve stien begynte etter omtrent en halvtimes gåtur på asfaltveien. Det var digg å komme seg inn på rett spor og noe som endelig lignet på en ekte fjelltur (ja, jeg syns ikke Diamond Head var en skikkelig fjelltur). Jungelen som jeg allerede har nevnt omringet oss straks vi entret stien, og jeg ble straks ganske begeistret. Ja, jeg har sett nok av trær og planter før i livet, men å gå i en jungel på Hawaii er noe for seg selv. Plutselig er du midt i en episode av Lost, Jurassic Park eller noe lignende.
Nice view? First one to take the best picture!
Turen fra asfaltveien til Maunawili Falls tok mellom tre kvarter til en time (vi tok ikke tiden - vi lever på Hawaiian time!). Stigningen er jevn og svært lett stort sett hele veien. Det som er mest krevende er når de store trappetrinnene begynner, for da får lår og knær jobbe litt ekstra. Men det er absolutt ingen stor utfordring. Etter trapper, et parti med flott utsikt over både jungel og Kailua, og en nedoverbakke som ender opp i en elv, lå Maunawili Falls foran oss. No words, just look:
Vi hoppet først fra den laveste delen, og så fant Sigurd og Magnus ut at de skulle ta steget videre oppover mot toppen. Først holdt de seg til den mellomhøye fjellhyllen (se videoklipp av Magnus som hopper), men så gikk Sigurd for den store gullmedalje. Ifølge en annen besøkende var det cirka 30 feet (over ni meter!) fra toppen og ned til kulpen. Kanskje ikke like høyt som høyeste nivået i Frognerbadet, men der vet man i alle fall hvor dypt det er. Her var dybden i vannet mer usikker, men Sigurd kom helskinnet fra det.
Etter en lang pause ved vannet, med både niste, bading i kaldt vann og hopping, snudde vi nesen nedover igjen. Nå høres det ut som denne turen ikke er annet enn idyll, men om du finner ut at du skal ta turen dit, må du være obs på noen ting:
- På stien er stort sett glatt overalt på grunn av gjørme, så pass på hvor du har beina
- Ikke bruk hvite sko (Hvorfor ikke? Se forrige punkt da...)
- Du må krysse et par elver, så vær forberedt på å "danse" på steiner
- Ikke drikk vannet i bekkene, det er ikke bra for helsen! (helt seriøst, farlige bakterier i vannet)
Bruk brune sko på fjellet, de blir nemlig brune uansett
Looks like a scene from LOST!
Linus i treet i svingen (Linus in a tree in a curve)
På vei ned igjen fant vi en kokosnøtt under en palme i grøftekanten, og den virket såpass moden at vi valgte å åpne den. Hvordan det gikk? Sjekk filmen i slutten av innlegget. Kan røpe noe: den var mer enn nok moden...
En ting er i alle fall sikkert når det gjelder Maunawili Falls: Jeg skal tilbake minst en gang til før jeg forlater Hawai'i. Neste gang bør jeg kanskje også sjekke hvor stien som går videre oppover fører hen. Oppdagelsesferd på Hawai'i, who's in? Aloha!
Når været er
overskyet, temperaturen er rundt 28 grader og det blåser på Hawai’i, hva gjør
man da? Jo, da er det ypperlige forhold for en fjelltur. Noen vil nok si det
fortsatt er i varmeste laget, men etter å ha tilbrakt over en måned på Oahu, er
ikke 28 grader veldig varmt lenger.
Med på
ferden var Sigurd, Magnus, Mia og meg selv, og målet var Diamond Head (derav
tittelen på innlegget om du ikke forstod det). Diamond Head er en utdødd vulkan
som ligger på østsiden av Waikiki, og som jeg ofte har sett opp imot og tenkt:
Nå MÅ jeg snart komme meg opp dit. Hjemme går jeg jo ganske jevnlig på fjellet,
men her har det ikke blitt noen turer. Ikke før nå.
Turen er akkurat i gang. Første utsiktspunkt betyr "fram med kameraet!"
Sigurd var tydeligvis sykt gira på å gå inn i tunnelen
Nå ligger
ikke Diamond Head spesielt langt ifra Waikiki, så det er mulig å gå hele veien.
Men å gå langt på asfalt er ikke anbefalt, så da tok vi heller bussen til
fjellets inngang. Ja, det har faktisk en inngang, i form av en tunnel. Idet vi
kom ut av tunnelen, åpnet utsikten over krateret seg foran oss. Hvordan skal
jeg beskrive det? Hmm, kanskje som et typisk bilde av en frodig afrikansk
savanne? Det så veldig tørt ut, men likevel var det trær og marker overalt.
Fint var det i alle fall.
Ute av tunnelen fikk vi endelig se innsiden av krateret. Ligner ikke
akkurat på en vulkan lenger
En dollar er
ikke all verdens med penger, faktisk er det rimelig lite, men likevel; å betale
for å gå på fjellet er noe jeg alltid har syntes er tåpelig. Å gå i naturen
burde ikke koste noe. Menmen, vi betalte uansett dollaren, og satte i gang med
den ordentlige fjellturen. Fra bussen til betalingen gikk vi nemlig på
asfaltvei, noe jeg som tidligere nevnt ikke er særlig begeistret for.
I en
infobrosjyre vi plukket opp kunne vi lese at høydeforskjellen fra start til
slutt er omtrent 61 meter. Med andre ord: turen til Diamond Head er mer som en
rolig søndagsvandring enn en fjelltur. Første del av turen går på fortau. Dette
er visstnok for å beskytte områdene for å bli altfor utslitt av alle vandrerne.
Fortau gikk over til sti, men ikke noe smal sti som vi er vant med i
hjemlandet. Nei, det var en brei sti med stålgjerde på kantene. Fra sti gikk vi
inn i en svært mørk tunnel til tider var så lav under taket at jeg akkurat
kunne stå oppreist. Tunnelen ledet oss til bratte trapper, først utendørs,
deretter en vindeltrapp innendørs. Ut av fjellet, opp en sving, og så var vi på
toppen. Virket det som om det gikk fort? Ja, det tok ikke spesielt lang tid.
Som førstegangsvandrere ble det noen fotostopp, men vi brukte omtrent en
halvtime på oppturen. Easy!
Nei, ikke på toppen enda...
We made it! Diamond Head was defeated!
Selv om
Diamond Head ikke er noen høy topp, ligger den flott til i forhold til resten
av landskapet. Denne utdødde vulkanen er plassert midt i et ellers flatt og
åpent landskap, så utsikten fra toppen er fantastisk. Man vet det er
skyskrapere i Waikiki og Honolulu, men først når man står der oppe, får man
virkelig et inntrykk av hvor mange det er. Nord og nordøst for Waikiki ser man
de høye fjellene som ser ned på Diamond Head. De får vi bestige en annen gang.
I motsatt retning av hovedstaden ser man mot Koko Head og Hawai’i Kai. Og sist,
men ikke minst, sørover er det hav så langt øye kan se. Pretty awesome, huh?
Oh yes, it's awesome!
Neste post
var turen hjem, som absolutt ingen nedtur ble. Vi stoppet både her og der, tok
bilder av alt som var å se. …og så stopper vi å rime der, for jeg er ikke noen
god dikter. (Rimte det også? Fail!) Senere på dag feiret vi den strabasiøse
(mhm, særlig) ferden med middag og dessert på Cheesecake Factory. Noen fikk
sukkersjokk, andre fikk latterkrampe, mens noen ble nesten dårlig av
kakeoverdose. Yes, there is such a thing! En dag med mye frisk luft og sukker.
I dag er en sunn mandag med andre ord. Eller vent nå litt, kakefest i kveld ja.
Thomas har bursdag. Da sier vi det blir en sunn tirsdag da. Lov å håpe.
Dagens bilde!
Jeg planla ikke at de skulle sitte slik i bakgrunnen. Liker slike tilfeldigheter
I dag var dagen for å finne fram støvsuger, mopp og alt annet som trengs når en leilighet skal ryddes og vaskes. Ryddedelen av jobben var egentlig det som tok lengst tid, og også det som viste mest tydelig når vi skulle se på resultatet. Jaja, foretrekker uansett rydding framfor vasking.
Du vet nok ikke hvordan det så ut i stua før vi rydda, men jeg kan forsikre deg om at det ser bedre ut nå
Har du noen gang opplevd at man får lyst å gjøre alt mulig annet når man skal vaske? Tenkte meg det, ja. Slik er det med meg hver gang, og i dag var ikke noe unntak. Midt i ryddingen fant jeg og Filip ut at vi skulle telle alle myntene i samlingen vår. (vi samler alle cents i en skål) Det tok sin tid, men vi kom til slutt i mål. Resultatet: 35 dollar og 34 cent, og det er kun i mynter! Vi er spent på hvor stor samlingen er blitt ved oppholdets slutt. Se hva som skjer!
Etter hvert så stue, soverom og bad noenlunde greit ut, og belønningen sto for tur. Ja, man må ha belønning etter en vaskedag. Hvordan skal man ellers finne motivasjon til et slikt arbeid? Mopp og støvsuger ble lagt til side, en taxi ble praiet, og minutter senere sto jeg og Filip utenfor Ward Stadium 16, klar for tidenes Disney-film: "Løvenes konge". Og denne gangen i 3D, selv om jeg egentlig ikke er noe særlig fan av 3D-hysteriet.
Jeg var veldig klar for caramel corn i kveld, men hadde kinoen det? Nei, typisk nok ikke. Skal ikke alle amerikanske kinoer ha slikt? Til og med Bergen kino har karamellpulver til å strø på popkorn. Dermed ble det vanlig butter corn på meg, som var ok+ egentlig.
Ikke caramel corn, men skal ikke klage. Jeg fikk sett Løvenes konge på kino. That's nice!
(sorry for uklart bilde)
Filip hadde lyst på Haagen-Daaz, men det ble ikke noe is denne kvelden. Neste gang kanskje...
Kinosalen vi skulle til, har det spesielle navnet "Titan XE", der XE står for "extreme cinema". Høres heftig ut, ja! Og heftig er nok det rette ordet også. Titan XE har nok det nest største lerretet jeg noen sinne har sett på en kino (Colosseum kino i Oslo beholder fortsatt førsteplassen). Når det gjelder 3D-effektene i filmen, var de helt greie. Det er jo en gammel film de bare har laget om til 3D-visning, så man får ikke full uttelling slik som i de filmene som er laget spesielt for 3D. Før filmen ble det derimot vist et introduksjonsklipp som forklarte at vi nå skulle få se en film i 3D (noen må tydeligvis ha det inn med teskje), og i denne videoen var effektene helt rå. Når jeg prøver å presse stolryggen bakover for ikke å få jagerflyet i hodet, da er det overbevisende. Skulle ønske alle 3D-filmer holdt det nivået.
Extreme cinema in Hawai'i
Vanskelig å få et helhetsinntrykk av salen på bildet. Den er rett og slett for stor for mitt enkle kamera.
Men jeg klager ikke på filmen, for all del. Jeg gikk ikke på kino for 3D, men for Løvenes konge. Det er faktisk første gang jeg ser filmen på engelsk. De har mange flere gjennomførte vitser i den engelske versjonen, noe som forsåvidt er logisk siden det er originalspråket til filmen. Og for å oppsummere filmen i noen få ord: gåsehud fra begynnelse til slutt. Løvenes konge er jo et mesterverk. Lurer på når vi skal få neste Disney-film av samme kvalitet. Den har i alle fall ikke dukket opp enda. Eller?
