Fudge, foto og bittesmå voff

Nå er det lenge siden forrige blogginnlegg, så på tide med en rask oppdatering om hva som har skjedd siden sist. Først ut: vi lagde sjokoladefudge med oreo.

READ THIS IN ENGLISH HERE!

Kristina stilte gladelig opp som modell med kake og is

Kristina kom på besøk en kveld og vi bestemte oss for å lage noe godt. Valget falt på en oppskrift jeg fant for lenge siden, og nå syntes jeg det var på tide å teste ut godsakene. Her snakker vi nemlig om hjemmelaget sjokoladefudge med oreokjeksbunn. Oppskriften finner du her! 

Mama mia! Whatte a fantastico cake!

That's what I call fudge

Da søtsakene var ferdig og vi skulle ta den første biten, fant vi ut at resultatet var verdt en liten photo shoot først. Så da pyntet vi fatet med fudge, is, honning og appelsinskall slik at det til slutt så ut som en porsjon kjøttpudding med poteter.

Det bildet kunne gått rett inn i hvilket som helst motemagasin, eller hva?

Så hvor mange bilder tar man en kjøttpuddinglignende fudge? 50? 100? Ja, noe sånt...

Det smakte forresten veldig godt, så du bør absolutt trykke på linken og prøve det selv. Do it!

Forresten, visste du at været på Hawai'i i det siste har vært elendig? Og da mener jeg ikke det vi vanligvis kaller dårlig vær, altså 22 grader, overskyet og litt regn innimellom. Nei, her snakker vi to uker med øsende pøsende regn, en rekke stormer, hagl, 18 grader (faktisk kaldt til å være Hawai'i) og til og med tornado en dag. Jeg har ikke bilder av drittværet, men her er et bilde fra en dag vi skulle ta bussen hjem, og bussystemet var helt på trynet. Vi ventet i over en time, og i den kalde vinden ble det svært kjølig etter hvert. Brr!

...været er forresten normalt igjen nå

Midt i styggeværet tok vi forresten bilder til "The Importance of Being Earnest", skuespillet hvor jeg skal spille rollen som butler. Nå nærmer premieren seg. Vi er i alle fall nærmere enn noen gang før, logisk nok.

Merriman at your service! Would you like some tea, miss?

Noen venner av meg har tatt til seg to hundevalper for en måneds tid. Da vi samlet en gjeng hjemme hos dem forrige helg, gikk store deler av tiden med til å beundre disse små, fantastisk søte skapningene. Jeg er egentlig ikke noe stor fan av hunderasen pitbull, men som valper er alle hunder søte. Bare se her!

Sååå liten

- I'm gonna eat you up, Gamble!

Gabe's best friend

Ellers er det umenneskelige mengder med lekse for tiden, spesielt i faget Creativity. Ja, det er et kjekt fag, hadde bare leksemengden vært tilpasset et gjennomsnittlig studentliv. Men slik klarer jo ikke lærere å tenke. Et lite tips til lærere rundt om i verden: Selv om du er lidenskapelig interessert i faget du underviser i, så husk at vi faktisk har andre fag samtidig. Du har ikke enerett på fritiden vår.

Og forresten, noen fortalte meg en dag at lekser egentlig ikke er lovlig. Jeg håper den påstanden har et snev av sannhet i seg.

Over og ut! ALOHA!

Et nøye studie av palmetrær

"Well I was sitting, waiting, wishing 

you believed in superstitions,  

that maybe you'd see the signs" 

To trøtte svensker. Hvorfor? Les videre!

READ THE ENGLISH VERSION HERE!

Slik åpner Jack Johnson sangen "Sitting, Waiting, Wishing". Det var ikke mye overtro i fokus på lørdag, men sitting, venting og lengting (eller ønsking om man skal ha direkte oversettelse) ble det mer enn nok av. Men ømme muskler i beina er et knøttlite offer med tanke på at vi faktisk nådde målet vårt: å kjøpe billetter til Jack Johnson-konsert i Honolulu søndag 22.april. Og til tross for dårlig, nei, elendig plassering i køa, så fikk vi svært gode plasser. Som noen sier i hjemtraktene:

Ditta her verte fole bra!

Foto: stusev (Flickr)

Vi var fem håpefulle og litt naive studenter som møtte opp halv tolv utenfor Hawai'i Theatre på lørdag. En halvtime før luka åpner er vel tidsnok det? Eller? Rekka av musikkinteresserte mennesker strekte seg fra utsalgsplassen, gjennom en liten park like ved, rundt ett hushjørne, rundt nok et hjørne og like ved hushjørne nummer tre stod vi. Og det tok ikke lang tid før vi ikke var de bakerste i køa lenger. Nei, folk strømmet fortsatt på i nok en times tid, så de bakerste begynte ventetiden like ved inngangen til teateret. Det kjipe for dem var at de måtte gå rundt hele kvartalet før de fikk slippe inn, og det tok sin tid.

Timene i kø tilbrakte jeg altså med tre svenske og en koreansk jente som alle går på HPU: Lena, Lina, Madeleine og Suyeon (eller Claire som hun kaller seg i USA). Det er ganske utrolig hvor mye man kan finne på i løpet av så lang tid. Vi forstod ganske fort at å anta 1-2 timers ventetid var i overkant optimistisk, så innkjøp av proviant måtte til. Ganske snart slurpet vi i oss halvlitere med vann der  vi stod og ventet i den steikende sola, og praten gikk løst om alt og ingenting. Men man kan jo ikke bare ha en eneste lang samtale. Nei, på tide å være kreativ.

Laaaang kø......

Psykologleken er et bra tidsfordriv, og krever full oppmerksomhet fra alle som deltar. Tålmodige og lekelystne som vi er, holdt vi på med denne leken i minst halvannen time (om ikke lenger). Psykologen gikk "ut", pasientene skapte seg et mønster ("sykdommen") og psykologen kunne returnere og sette i gang. Da vi sa takk og farvel til Nuuanu Street, sa vi også goodbye til psykologleken. Og da hadde jeg allerede fått erfare å opptre som uteligger, prostituert, min egen mor og avhengig av å ta meg selv i ansiktet under hvert svar.

Fordi vi var fem personer, tok vi oss frihet til å gå puljevis ut og inn av køa. Må man så må man, og er man sulten og tørst så må man det også. Og slik gikk timene. Hjørne nummer en var rundet, og ikke lenge etter nærmet vi oss også nummer to. Nå vet jeg hvordan snegler føler seg. Det ser nært ut, men jammen meg tar det lang tid å komme seg dit.

Siste hindring før billettluka var den store parken med den irrgrønne dammen. Ok, parken er ikke stor, den er faktisk svært liten. Men på grunn av vårt fantastisk høye tempo så virket alt litt større enn normalt. De har veldig flotte palmetrær langs husveggene i det området. Tro meg, jeg har studert dem nøye og på nært hold.

Godt humør i regnet

Mangfoldige timer hadde gått og billettluka var nesten synlig da himmelen bestemte seg for å lette på trykket. Det er fascinerende hvor fort en tung regnbyge kan komme her på Hawai'i. Og like fascinerende er det hvor fort alt tørker opp igjen etterpå. Men akkurat når det står på som verst, så er det likevel best å finne seg et tak eller en palme og stå under. Eller man kan være ekstra intim og trykke seg sammen under en liten jakke.

Ventetiden langs den siste veggen virket ekstra lang, og beina begynte å klage. Men vi prøvde oss på noen siste løsninger for å holde motet og humøret oppe. Tommelleken (som ingen husket reglene på), fotleken (som tok slutt etter en runde på grunn av anstrengelsene), dansing og svensk allsang slo i hjel i alle fall en halvtime. Noen tørkede og svært søte mangoer ble fordøyd, og så endelig:

Dørene ble åpnet. Dama bak skranken sa hei. Vi sa hei tilbake. Hun tok opp bestillingen. Vi fulgte nøye med. Kredittkort etter kredittkort ble dratt. Billetter ble skrevet ut. Dørene ble åpnet. Enden på den seks timer lange køvandringen var et faktum. Kjære Jack Johnson, 22.april sitter vi i venstre side av losjen på Hawai'i Theatre, klare som egg til å høre en fantastisk, behagelig og akustisk konsert. See ya there!

Forresten, fredag kveld var jeg og Magnus på "First Friday" i Chinatown. Der møtte vi også Lina og Lena. Og mens vi var på Brasserie Du Vin oppdaget vi plutselig et annet kjent fjes.

Han heter Max Adler og spiller i tv-serien Glee. 

Og litt mer unyttig fakta: Hvis du spør Siri om woodchucks, får du dette svaret:

Så vet du det!

Aloha!