Five-O og en søndag i sola

Nå har jeg observert kjendiser på Hawai'i. Og her snakker vi Hollywood-kjendiser. Årsak: Premiere på Hawai'i Five-O sesong 2 (en tv-serie, for de som ikke visste det). Lørdag kveld samlet flere tusen mennesker seg, Magnus og meg selv inkludert, på Waikiki beach for en forhåndsvisning av første episode av den nye sesongen. Og som seg hør og bør på en ekte premierefest, møtte selvfølgelig hovedrolleinnehaverne opp til kalaset.

Magnus klar til sesongpremiere av Hawai'i Five-O, selv om han egentlig ikke helt vet hva det handler om

For de som ikke følger med på serien (egentlig gjelder det meg selv også), så har disse personene de viktige rollene: Alex O'Loughlin som Steve McGarrett, Scott Caan som Danny Williams (også kjent fra Oceans-filmene), Grace Park som Kono Kalakaua, Daniel Dae Kim som Chin Ho Kelly (også kjent som Jin i LOST), Masi Oka som Dr. Max Bergman (kjent som Hiro Nakamura i Heroes) og Terry O'Quinn (kjent som John Locke i LOST) som får en rolle fra og med sesong 2. 

Og ja, jeg så alle disse personene i går. Siden jeg aldri har sett en eneste episode av Hawai'i Five-O før, ble jeg ikke akkurat star-struck av å se stjernene som er kjent stort sett på grunn av serien. Men å se LOST-skuespillerne var helt klart et spesielt øyeblikk. Jeg har jo fulgt den serien siden starten, og har sett samtlige episoder fra begynnelse til slutt. Så ja, å observere Terry O'Quinn og Daniel Dae Kim var pretty awesome. 

Jeg og Magnus kom dessverre litt seint til hele opplegget. Det vil si, vi kom i god tid før visningen begynte, men svært mange andre hadde kommet lenge før oss. Å finne seg en grei sitteplass var dermed lettere sagt enn gjort, og vi endte til slutt opp rimelig nær vannkanten, i en skråning i sanden. Utsikten var så som så, og lyden (fra en høytaler som stod altfor langt unna) druknet i bølgebråk. Vi tok det likevel ikke så tungt. Stjernene var observert og ingen av oss er fans av Hawai'i Five-O, så vi hadde ikke så mye å klage over. 

Både utsikt til skjermen og lyden var ikke noe å skryte av for vår del i begynnelsen, men halvveis
i episoden ble det hele bedre.

Da mediene var ferdig med sine fotoshoots og intervjuer av kjendisene på den røde løperen (som var lagt i sanden på Waikiki), startet showet med hularytmer og -dans. Deretter ble fakler tent, og en rekke av lokale menn startet å drille med disse. Det var et rimelig kult åpningsshow, ja. Etter en "skummel" oppvisning av hawaiiske djevler som danset på scenen, ristet en huladanserinne på hofter og rompe til introsangen til Hawai'i Five-O. Så kom produsenter, ordfører, guvernør og skuespillere på scenen. Blabla, mye tørrprat, og til slutt startet det som de fleste ventet på; sesongpremieren av Hawai'i Five-O sesong 2. Av respekt for de som følger med på serien og ikke vil vite hva som skjer, så skal jeg unnlate å fortelle noe om det. Men jeg kan si så mye som at det blir en del action, og en overraskende slutt på episoden (det siste er tolket utifra reaksjonene til folkene som satt rundt oss).

Huladans åpnet showet

I dag søndag har vært en rolig dag, og jeg og Stine Marthe som var på stranden har fått overdose av både sukker og sol. Resten av de spurte valgte å bli hjemme i dag for å pleie sine røde områder etter litt for mye sol på lørdag, men jeg og Stine Marthe nektet å sitte inne. Nesten fire timer ble tilbrakt på Waikiki beach, med en god blanding av soling, bading, frisbeekasting og shave-ice. Veien gikk derifra videre til Cheesecake Factory hvor vi spiste dagens middag. Den bestod av hver sin pizza, som kelneren først sa var grei størrelse til en person, men som etter vi hadde bestilt, justerte utsagnet til å si at det kom til å bli myyye pizza på hver av oss. Og han fikk rett, for det ble mer enn nok. Mett eller ei, når man er på Cheesecake Factory må man jo selvfølgelig bestille dessert også. Og med et heftig ostekakestykke på slutten av måltidet var nok blodsukkeret passelig høyt på oss begge. Det er på slike tidspunkt at alt mulig er morsomt, spesielt enorme amerikanere på nabobordet som sliter med å komme seg ut av stolen de sitter i. 

Resten av søndagskvelden, kort fortalt: foto og frisbee i parken samt forfriskninger på Starbucks. Og nå sitter jeg her og skriver blogginnlegg og føler meg rimelig kokt etter dagen.

Dårlig fotograf? Neida, bare litt kunstnerisk...

Solnedgang sett fra Fort DeRussy Park

PS: Ligger et videoklipp inni artikkelen som viser huladansingen.

Aloha!

Meet my enemy: A/C

Å være syk i paradis er ikke så veldig ulikt det å være syk hjemme i moderlandet. Største forskjellen er egentlig at man ikke trenger kle på seg ekstra når man går ut døra. Man blir ikke mer forkjøla av den friske lufta, tvert imot. På Hawai'i er man i faresonen først når man går innendørs, spesielt på busser og i butikker.

Temperaturen i lufta her ligger daglig mellom 25 og 35 grader (alt etter om du er i sola eller skyggen). Hva gjør man da? Jo, man går i lette klær som shorts og t-skjorte. Hvordan kommer man seg til skolen som ligger på motsatt side av byen? Jo, man tar buss. Hvordan er bussturen? Jo, den er iskald! Aircondition (A/C) står på fullt hele tiden, på alle byens busser og ikke minst på butikkene. Når man passerer en butikk med åpne dører, kommer det som oftest et kaldt gufs ut fra rommet. Hva skjer så? Jo, man blir syk, snufsete, tett i hode, nese og hals.

Det var ikke som en forkjølelse hjemme, der den ofte kommer litt snikende. Vanligvis merker jeg en god stund i forveien at nå begynner det å gå galt. Her kom elendigheten veldig plutselig. En morgen kjente jeg litt grums i halsen, og samme kveld var forkjølelsen et faktum. Det var to dager siden. Nå er jeg mest tett om morgenen (og litt om kvelden), så det begynner tydeligvis å gå over. Takk og pris at AC-forkjølelse ikke er langvarig. Ikke særlig digg å være syk på en så digg plass som Hawai'i.

Selv om forbruket av slike har gått opp de to-tre siste dagene, hindrer det ikke meg i å være sosial.
Strandliv blir det! Saltvann løser opp i systemet, ikke sant? Foto: Robert S. Donovan (Flickr)

Var ikke meningen å klage over at jeg er litt syk. Men om du har tenkt deg til Hawai'i eller du ikke er erfaren med sydenreiser, så bruk mine erfaringer her som et godt råd: Vær obs på at selv om det er varmt ute, så står A/C på fullt samme hvor du går inn. Host, hark og aloha!

Drama, drama, drama!

Dagen er torsdag, klokken nærmer seg sju og jeg sitter på Facebook-chat og Blogger. To skoledager på Hawai'i er over, og jeg har vært innom fire av fem fag.

På vei til skolen i går møtte jeg en dame, sannsynligvis en uteligger, som plutselig så på meg og sa:
- Do you have a million dollars?
- No, I don't (mitt svar, hvis noen ikke skjønte det)
- Are you happy?
- Yes, sure...
- Good! So am I! (med et stort smil om munnen)

Og så kom bussen, og jeg hoppet på den. Bare en liten digresjon for de spesielt interesserte. Tolk den slik du vil.

Skolen i går begynte for min del med Introduction to Western Classical Music, et fag som i første time handlet om svært basic musikkteori. Noter, notelinjer, skala og lignende. Ikke hadde jeg notatblokk og heller ikke boka til faget, så jeg er veldig glad for at det var noe jeg kunne fra før. Læreren virker hyggelig, og han pløyde seg gjennom hele tre kapittel(!) på en time. Jepp, slik foregår det her borte. Vi skal også ha en framføring hver om et av musikkstykkene som er nevnt i boka, og første gruppe ut er allerede i slutten av neste uke. Scary? Neeida...

Mandag og onsdag blir en litt spesiell dag for min del dette semesteret. Første time varer fra 10:45 til 11:40, og så begynner ikke neste time før 15:50. Slik var det altså i går, så mens jeg ventet på neste time, benyttet jeg muligheten til å skaffe meg identifikasjonskort for Hawai'i. Siden jeg hadde begrenset med tid i går, avtalte jeg å hente det i dag etter skoletid. Det gjorde jeg, og nå er jeg da offisielt kama'aina (lokal). Ikke mer Hawai'i-turist på denne karen, nei! Nå kan jeg faktisk få kama'aina-rabatt rundt omkring, så for en student har det absolutt sine fine fordeler.

15:50 (eller 3:50 pm som det heter her) startet koreansktimen. Det tror jeg kan bli et svært spennende prosjekt. Først og fremst har jeg fått et helt nytt alfabet å lære, og samtidig må jeg jo pugge viktige ord og uttrykk. Jeg så gjennom læreboka i faget, og den skifter ganske tidlig om fra vårt alfabet til koreanske tegn. Men utfordringer er bra! Etter koreansk gikk veien videre til korundervisning, som dessverre var avlyst i går. Læreren/dirigenten vår er nemlig dirigent også for Honolulu Symphony Chorus, koret som synger når symfoniorkesteret her i byen skal opptre med stykker med tekst. Ja, det var faktisk dette symfoniorkesteret som hadde en hel konsert med musikk fra LOST-serien. Synes de kan ta en reprise av den konserten, ja.

Og slik slutta den skoledagen. Torsdagen var en helt annerledes opplevelse. I dag måtte jeg til Windward Campus, en campus som ligger nærmere den lille byen Kailua (da heller ikke langt ifra Lanikai beach som vi besøkte på mandag). På Windward får man virkelig følelsen av å være student på Hawai'i. Campus i Honolulu er flott den med masse høye forretningsbygg rundt og et yrende byliv, men Windward (heter også Loa) viser mer av Hawai'i. En by er en by, men Hawai'i er jo egentlig noe for seg selv. På Loa campus har jeg dramatimene, tirsdag og torsdag. I dag var det introduksjon og litt leker. "No, you didn't" var ei artig greie. To personer gikk på scena, den ene begynte å fortelle en improvisert historie, og den andre skjøt stadig inn: No, you didn't (gjerne med litt attitude). Da måtte forteller straks rette på historien sin, og forsette på et nytt spor videre. Bør prøves!

Drama falt faktisk så mye i smak, at jeg valgte i dag å gå til rådgiverkontoret og bytte ut psykologifaget med nok et dramafag. Dermed blir det kortere mandager, men dobbelt så mye drama tirsdag og torsdag. Acting2 (som det ekstra dramafaget heter) er nemlig like etter acting1 som jeg har nå. Forskjellen mellom fagene er at det ene fokuserer mer på basic improvisasjon og teaterleik, men nr. 2 benytter seg mer av manus. Det skal bli spennende å prøvd litt av begge deler. Drama er jo på en måte som et evig psykologispill, for man må sette seg inn i nye livssituasjoner og roller hele tiden. Slik får jeg på en måte litt psykologi inn i det hele også, liker jeg å tro i alle fall.

Oioi, mye tekst og lite (eller egentlig ingen) bilder i dag. Håper ingen sovner mens de leser. Skal prøve å ta bilder av campus en dag, både downtown Honolulu og Windward. Jeg likte best sistnevnte, så får vi se hva du syns når bildene kommer. Aloha!

Et kjapt innblikk i 435 Walina st.

I flere dager nå har jeg skrevet at bilder av leiligheten kommer snart. Nå er tiden inne for en liten visning. Her er mitt, Filip og Thomas sitt oppholdssted disse fire månedene på Oahu, Hawai'i:

Du åpner inngangsdøren, ser litt til venstre og foran deg ligger stua. Ganske koselig, hæ?

Om du tar en høyresving før du entrer stua, kommer du inn i kjøkkenkroken

Fra kjøkkenkroken ser du stua fra denne vinkelen. 

Og slik ser det ut fra motsatt ende av rommet.

Fra stua kan du gå ut på verandaen. Om du ser utover, ser du høye hoteller, store Banyan-trær og
en parkeringsplass. Om du ser inn i leiligheten, ser det slik ut.

Rommet til Thomas ligger i en ende av stua, og blir adskilt fra resten av en skillevegg/gardin.
(sofaen er en sovesofa)

Om du går rett fram etter å ha kommet inn inngangsdøra, kommer du til soverommet. Her er senga
jeg har okkupert de siste nettene.

Leiligheten har to baderom, og her er jeg på det som er tilknyttet soverommet.

Til ære for Kristine (les kommentarer): Slik ser baderommet ut

Ved siden er toalettet. Håndklærne fulgte med leiligheten, og dusjforhenget
har faktisk det samme mønsteret

Slik ser det altså ut der vi bor i høst. Lyst å komme på besøk? :-)

Tilbake til Lanikai

5.september er Labor Day i USA, noe som tilsvarer vår 1.mai. Det vil si at i dag var det meningen at alt skulle være stengt, og folk skal kunne nyte en fridag. Færre på jobb betyr også flere på stranden, så i dag ble det ikke tur til Waikiki beach. I dag var målet Lanikai beach, en strand jeg besøkte også forrige søndag da jeg var på biltur rundt øya. Om en stappfull Waikiki beach var grunnen til at de andre ville vekk, vet jeg ikke. Men for min egen del var det en god grunn til å sjekke forholdene utenfor Waikiki.


View Larger Map

Ifølge Google Maps skal turen fra Waikiki til Lanikai beach ta 1 time og 24 minutter med buss, hvis alt går etter planen. Det er lettere sagt enn gjort, i alle fall når man ikke er helt sikker på bussrutene på forhånd. Jeg gikk ned til busstoppet fem over tolv, gikk på bussen ti over tolv, møtte Linda, Sigurd, Nina og Stine Marthe ti minutt senere på deres busstopp, og så var turen ordentlig i gang. Hvor lang tid brukte vi på å komme oss fram? Tja, sånn cirka fire timer(!), tro det eller ei. Hvordan fikk vi til det? Jo, hør bare her, så skal jeg forklare kort.

Det ble mye venting på ymse busstopp i dag, hehe

Da vi hadde kommet litt nærmere downtown Honolulu, gikk vi plutselig av på et nokså tilfeldig busstopp. Det skulle vi ikke gjort, for det var feil. Fra der tok vi en buss som ikke gikk dit vi trodde den skulle, og vi måtte dermed gå av og lete etter det riktige busstoppet videre. Vi fant det, ventet lenge på bussen, og kom oss etter hvert til den lille byen Kailua. Der fikk vi beskjed om å ta buss nr. 70, en buss som tydeligvis ikke kom med det første. I Kailua merket vi at vi var sultne, og stoppet innom KFC (Kentucky Fried Chicken). Jeg er veldig glad i kylling, men KFC er ikke min favoritt. Det blir for mye frityr. Var forresten mest tørst, så drakk iste til den store gullmedalje (gratis påfyll). Deretter gikk vi mot busstoppet igjen, og mens vi ventet på grønt lys for å krysse veien, kjørte 70-bussen sin vei. Frustrerende! Vi visste ikke busstidene, og satt oss ned og håpte neste buss kom innen kort tid. Men neida, en hel time måtte vi vente. Jaja, timen gikk og endelig kom bussen som tok oss hele veien fram.

Middagspause på KFC i Kailua. Mye kylling og mye frityr, kanskje litt vel mye...
F.v: Linda, Nina, Stine Marthe, Sigurd og Magnus (blir til sammen Hawai'i Five-O)

Størrelsene på potetbåtene på KFC var i alle fall ikke noe å klage på

Nok om reisen, mer om stranden. Lanikai beach blir omtalt som en av de fineste strendene på Hawai'i. Stranden ligger ikke i et typisk turistområde med butikker og hoteller like ved, men nedenfor et byggefelt. Nå må det nevnes at dette tydeligvis er et svært flott nabolag, med mange store villaer. Hvis man ser bort ifra at der var mange folk på stranden, er denne stranden et nokså urørt område. Sanden er fin som mel, og utsikten er nydelig. Når man stirrer utover ser man et par øde øyer før det voldsomme Stillehavet åpner seg. Lanikai er et behagelig sted å være. Man slipper konstant støy fra turistrush i bakgrunnen.

Vi slo oss ned på den myke sanden, og kom oss raskt uti havet. Temperaturen i vannet var svært deilig, og med en ball til underholdning tok det sin tid før vi kom oss på land igjen. Linda gikk litt tidligere på land, og hun og Nina fikk visstnok besøk av en fyr fra Texas. Han var visstnok godt beruset og ekte sørstatsmann med bred dialekt. Denne Texas-mannen ble senere til stor underholdning for alle oss, for han fikk også kontakt med to surfende damer som prøvde å lære ham å stå på brettet og padle med en åre. I beruset tilstand var dette svært vanskelig for mannen, noe som var svært gøy å se på. Men han skal ha creds for aldri å gi opp, da. Selv hvor mange ganger han falt, var det alltid opp igjen på brettet umiddelbart for et nytt forsøk.

Texas-mannen ville aldri gi opp, selv hvor dårlig det gikk

...og vi var publikum til den komiske seansen

Etter to timer på Lanikai beach, hoppet vi på bussen igjen, og satte kursen mot Waikiki igjen. Turen til stranden tok dobbelt så lang tid som hele besøket, men stemningen var ikke dårlig av den grunn. Vi fikk i det minste litt tid på Lanikai, og det var ikke verst bare det.

Linda fikk endelig et bilde av seg selv foran en palme

Litt trøtt på turen hjem...

Jeg vet jeg skrev at i dag var dagen jeg skulle legge ut bilder av leiligheten, men siden jeg stakk til Lanikai, tok jeg ikke bilder i dag. Og nå er det mørkt ute, så da vil jeg ikke ta bilder. Bildene blir best om det er dagslys ute, så leilighetsbildene må nok vente til i morgen. Fram til da: Aloha!

PS: Du kan se et lite filmklipp fra dagens tur til Lanikai beach om du går inn på selve innlegget...

We got it at Costco!

Med leiligheten i boks er det på tide å gjøre seg klar for å leve i den. Derfor stakk vi i dag på Costco ilag med en av damene som jobber i firmaet som eier leiligheten. Og Costco er virkelig noe for seg selv. Før vi reiste dit, fikk vi beskjed om at det er en enorm butikk med enormt billige priser for varer i enorme kvanta.  Ettersom skapene naturligvis var tomme foreløpig, virket Costco som en god idé.

Dette heftige varehuset ligger på vestsiden av Honolulu sentrum, i et område som ville vært typisk for butikker som IKEA og Sparkjøp hjemme. Og man får litt IKEA-følelse når man entrer Costco. Hele greia ser ut som et enormt lager, med høye hyller stappfulle av varer. Men her er ikke hyllene fylt opp av møbler og annet praktisk tilbehør til hjemmet, nei, her snakker vi hylle på hylle med mat. Mat i store(!) pakker. Robyns beskrivelse var rimelig nøyaktig, men likevel tror jeg man uansett får litt hakeslepp første gang man går inn på Costco.

Ja, de har forresten klær der også, men vi var ikke så interessert i det i dag. Foto: coolmikeol (Flickr)

Vi gikk hit og dit, fra pasta til egg og videre til kjøtt og brød. Hvis man ikke har American Express, kan man ikke betale med bankkort der. Derfor hadde vi tatt ut penger på forhånd, og var av den grunn litt forsiktige med å ta for mange varer. Man skulle tro at 480 dollar var nok, men vi ble likevel usikre da vi så hvordan de to store handlevognene våre fylte seg opp. Heldigvis var vi langt under denne summen da alle varene var slått inn i kassa. Slik så det ut da alle handleposene var tatt ut av bilen og stablet opp på kjøkkenbenken i leiligheten:

Takk og pris for at vi hadde bil tilgjengelig. F.v: Filip og Thomas

Det er faktisk ikke alle varene som er med på bildet heller, og det hele kostet oss bare 337 dollar (tilsvarer litt over 1800 norske kroner). Et slikt storinnkjøp på hvilket som helst norsk varehus ville nok kostet det dobbelte. Ganske fornøyd med handleturen, ja!
I morgen skal jeg ta bilder av leiligheten og skrive litt om den. Men mer blogging i kveld gidder jeg ikke. På tide å komme seg ut og nyte kveldstemperaturen i Waikikis gater.

Aloha!

I hjertet av Waikiki

Siden sist oppdatering har jeg brukt mye tid på datamaskinen. Grunn: intens leilighetsjakt for å få kortest mulig opphold på hostel og hotell. Og nå har vi kommet i mål. Jada, leilighet er i boks, og plasseringen er sentralt i Waikiki-området, det vil si Walina street. Prisen er ikke akkurat lav, men siden vi er såpass seint ute, kan vi ikke forvente å få en bra og samtidig billig leilighet til tre personer.

Å finne leilighet i Waikiki/Honolulu er ikke noe problem. Å finne leilighet til fire måneder er nesten umulig, i alle fall så nært skolestart. Men nå er den byrden løftet av våre skuldre, og vi er klar til innflytting kommende lørdag. Hurra!

Bilder kommer når innflytting er et faktum. Fram til da: Aloha!