Tilbake til Lanikai

5.september er Labor Day i USA, noe som tilsvarer vår 1.mai. Det vil si at i dag var det meningen at alt skulle være stengt, og folk skal kunne nyte en fridag. Færre på jobb betyr også flere på stranden, så i dag ble det ikke tur til Waikiki beach. I dag var målet Lanikai beach, en strand jeg besøkte også forrige søndag da jeg var på biltur rundt øya. Om en stappfull Waikiki beach var grunnen til at de andre ville vekk, vet jeg ikke. Men for min egen del var det en god grunn til å sjekke forholdene utenfor Waikiki.


View Larger Map

Ifølge Google Maps skal turen fra Waikiki til Lanikai beach ta 1 time og 24 minutter med buss, hvis alt går etter planen. Det er lettere sagt enn gjort, i alle fall når man ikke er helt sikker på bussrutene på forhånd. Jeg gikk ned til busstoppet fem over tolv, gikk på bussen ti over tolv, møtte Linda, Sigurd, Nina og Stine Marthe ti minutt senere på deres busstopp, og så var turen ordentlig i gang. Hvor lang tid brukte vi på å komme oss fram? Tja, sånn cirka fire timer(!), tro det eller ei. Hvordan fikk vi til det? Jo, hør bare her, så skal jeg forklare kort.

Det ble mye venting på ymse busstopp i dag, hehe

Da vi hadde kommet litt nærmere downtown Honolulu, gikk vi plutselig av på et nokså tilfeldig busstopp. Det skulle vi ikke gjort, for det var feil. Fra der tok vi en buss som ikke gikk dit vi trodde den skulle, og vi måtte dermed gå av og lete etter det riktige busstoppet videre. Vi fant det, ventet lenge på bussen, og kom oss etter hvert til den lille byen Kailua. Der fikk vi beskjed om å ta buss nr. 70, en buss som tydeligvis ikke kom med det første. I Kailua merket vi at vi var sultne, og stoppet innom KFC (Kentucky Fried Chicken). Jeg er veldig glad i kylling, men KFC er ikke min favoritt. Det blir for mye frityr. Var forresten mest tørst, så drakk iste til den store gullmedalje (gratis påfyll). Deretter gikk vi mot busstoppet igjen, og mens vi ventet på grønt lys for å krysse veien, kjørte 70-bussen sin vei. Frustrerende! Vi visste ikke busstidene, og satt oss ned og håpte neste buss kom innen kort tid. Men neida, en hel time måtte vi vente. Jaja, timen gikk og endelig kom bussen som tok oss hele veien fram.

Middagspause på KFC i Kailua. Mye kylling og mye frityr, kanskje litt vel mye...
F.v: Linda, Nina, Stine Marthe, Sigurd og Magnus (blir til sammen Hawai'i Five-O)

Størrelsene på potetbåtene på KFC var i alle fall ikke noe å klage på

Nok om reisen, mer om stranden. Lanikai beach blir omtalt som en av de fineste strendene på Hawai'i. Stranden ligger ikke i et typisk turistområde med butikker og hoteller like ved, men nedenfor et byggefelt. Nå må det nevnes at dette tydeligvis er et svært flott nabolag, med mange store villaer. Hvis man ser bort ifra at der var mange folk på stranden, er denne stranden et nokså urørt område. Sanden er fin som mel, og utsikten er nydelig. Når man stirrer utover ser man et par øde øyer før det voldsomme Stillehavet åpner seg. Lanikai er et behagelig sted å være. Man slipper konstant støy fra turistrush i bakgrunnen.

Vi slo oss ned på den myke sanden, og kom oss raskt uti havet. Temperaturen i vannet var svært deilig, og med en ball til underholdning tok det sin tid før vi kom oss på land igjen. Linda gikk litt tidligere på land, og hun og Nina fikk visstnok besøk av en fyr fra Texas. Han var visstnok godt beruset og ekte sørstatsmann med bred dialekt. Denne Texas-mannen ble senere til stor underholdning for alle oss, for han fikk også kontakt med to surfende damer som prøvde å lære ham å stå på brettet og padle med en åre. I beruset tilstand var dette svært vanskelig for mannen, noe som var svært gøy å se på. Men han skal ha creds for aldri å gi opp, da. Selv hvor mange ganger han falt, var det alltid opp igjen på brettet umiddelbart for et nytt forsøk.

Texas-mannen ville aldri gi opp, selv hvor dårlig det gikk

...og vi var publikum til den komiske seansen

Etter to timer på Lanikai beach, hoppet vi på bussen igjen, og satte kursen mot Waikiki igjen. Turen til stranden tok dobbelt så lang tid som hele besøket, men stemningen var ikke dårlig av den grunn. Vi fikk i det minste litt tid på Lanikai, og det var ikke verst bare det.

Linda fikk endelig et bilde av seg selv foran en palme

Litt trøtt på turen hjem...

Jeg vet jeg skrev at i dag var dagen jeg skulle legge ut bilder av leiligheten, men siden jeg stakk til Lanikai, tok jeg ikke bilder i dag. Og nå er det mørkt ute, så da vil jeg ikke ta bilder. Bildene blir best om det er dagslys ute, så leilighetsbildene må nok vente til i morgen. Fram til da: Aloha!

PS: Du kan se et lite filmklipp fra dagens tur til Lanikai beach om du går inn på selve innlegget...