The Age of Adz

I høst kom Sufjan Stevens ut med et nytt album som heter ”Age of Adz”. Som den Sufjan-tilhengeren jeg er, måtte jeg så klart skaffe meg skiva. Og nå har den surret og gått i spilleren en rekke ganger. Her er hva jeg mener om albumet! 

 

Siden den dagen på folkehøgskolen da jeg ble tipset om artisten Sufjan Stevens, har jeg vært en stor tilhenger av hans musikk. Jeg hørte noen sanger, og forsto fort at den varierte stilen var midt i blinken for min svært varierte musikksmak. Noen låter er typiske rolige singer/songwriter-melodier, mens andre sanger slår til med ville blåserekker og relativt sprøe tekster. Og ikke minst er sangtitlene et kapittel for seg selv. Hvem andre enn Sufjan Stevens ville vel funnet på tittelen: ”They Are Night Zombies! They Are Neighbours!! They Have Come Back From the Dead! Ahhhh!” Og det er faktisk ikke den lengste tittelen. (Den sangen er forresten fantastisk!)

Før trodde jeg at hadde man hørt noen eksperimentelle låter, ja, så hadde man hørt det meste. Men det finnes jammen meg store variasjoner innen den sjangeren også (egentlig ikke en stor overraskelse når jeg ser forbi mine fordommer). Sufjans nyeste album ”Age of Adz” er til de grader høyst eksperimentelt, i alle fall i mine ører. Han leker seg med lyder, instrumenter, vokalframføring og sjangerblanding, og nå er titlene plutselig blitt mer kortfattet (sannsynligvis for å kompensere for den til tider helsprø musikken).

Jeg forventet virkelig ikke et slikt resultat da jeg i høst fikk vite at Sufjan snart skulle gi ny plate. Om jeg kanskje høres skeptisk ut til det eksperimentelle, så la det være klart: det er jeg ikke. Etter å ha hørt gjennom ”Age of Adz”-albumet en gang satt jeg igjen med en blandet følelse av å være overrasket og fornøyd. Første sang på plata, Futile Devices, er en safe åpning i god, gammel Sufjan-stil, men så braker den neste låten Too Much løs. Smell og skvulp og buzz og andre synthlyder om hverandre, og så er det i gang. Jeg synes det er imponerende hvor mange ulike lyder man får ut av en synthesizer og inn i en sang, og samtidig får det til å høres bra ut. Sufjan Stevens får det i alle fall til, og jeg har ikke egentlig mer å si om albumet. Det er så dramatisk, nytenkende, oppsiktsvekkende og spesielt at det er vanskelig å bruke ord for å beskrive.

Gå heller inn på http://sufjanstevens.bandcamp.com 

og lytt til det selv. Om du sier du har en helt åpen musikksmak, så kan dette kanskje være en test. Jeg har i alle fall fått bekreftet at min egen musikksmak er åpen for så å si alt etter å ha lyttet til ”Age og Adz”.

Og hvis du vil lese mer om meningen i tekstene på albumet, så står det en lang forklarende tekst under avspillingen på den nettsiden jeg la ut link til.