Godt nytt år! ...snart

I skrivende stund er det under fem timer til det nye året begynner. Jeg er godt plassert i sofaen hjemme i mitt norske hjem, og nyter følelsen av å være altfor mett etter den tradisjonelle ribbemiddagen. Vi har besøk av søstera mi og familien hennes. Det vil da si at mine to flotte nieser altså er i huset, og den ene av dem har til og med bursdag. Gratulerer så mye med dagen til verdens beste tiåring Lisa! :)

Hvordan jeg har hatt det i juleuka her hjemme får jeg heller komme tilbake til neste år. Håhå, typisk nyttårsaften å kunne si slikt. Fram til den gang blir det lite aloha fra meg, men et ønske om at alle må ha en fin nyttårsfeiring og et godt nytt år!

Ok da, så får jeg vel legge inn et lite ord til slutt likevel: Aloha! (fra Ålesund)

Galskapens pepperkakehus

Desember er her! Nå er det lov å begynne å få julestemning. Men hvordan i all verden får du julestemning på Hawai'i? Ja, tanken slo deg sikkert rimelig fort. Og slik tenker vi som bor her også. I alle fall når vi tar bussen hjem fra skulen og ser de desperate forsøkene på å julepynte byen, spesielt ved Honolulu Hale (et av de mange viktige husene). Jeg skal hoppe av bussen der en dag og ta bilder av all julepynten. You won't believe it... Men så er vi tross alt i USA da.

For additional pictures and ENGLISH VERSION:    CLICK HERE!



Hele opplegget var vel Stine Marthe sin idé om jeg ikke husker helt feil, så all ære til henne en veldig bra åpning av adventstiden. Kort applaus!

The one who made it happen

Tidligere i dag stakk jeg og Stine Marthe på Walmart for å skaffe et såkalt Gingerbread House Kit, altså et fullt sett med alt man trenger for å lage et flott pepperkakehus. Vi visste at Walmart kunne tilby det vi trengte, for det hadde vi gjort grundig research på dagen i forveien. Det vi derimot ikke fikk opplyst om, verken på internett eller på selve pakkene, var at husene ikke var flatpakket. Neida, de var ferdig bygget, og det eneste man trengte å gjøre var å bruke det "fantastisk" godteriet som fulgte med til å dekorere bygget. Dermed endte vi opp med å kjøpe to ulike hus, for så å bygge dem sammen. Og slik begynte en kveld med mye melis og merkelig godteri.

Overdose på bomull også?

Utålmodige som vi er, så klarte verken jeg eller Stine Marthe å vente til folk begynte å dukke opp før vi startet på jobben. Da første gjest (Mia) ankom åstedet, var allerede "snøen" på plass og husene koblet sammen. Snøen består forresten av bomull, noe vi like gjerne kjøpte nesten 700 gram av. Ja, det er ganske mye bomull.

Var fortsatt i god tro om at vi fikk bygge huset selv...

Men nei, det var ferdig bygget. Vi hadde i alle fall nok bomull da

En etter en fant etter hvert veien til 435 Walina, og snart var vi en god gjeng på hele sju personer som alle hadde sine ideer til hvordan Hawai'i-huset skulle se ut. Og når man slenger sammen så mange kreative personer med hver sine fantastiske, sære ideer, så blir resultatet seende slik ut:

Jan Richards fantasi gav oss denne karen

Jeg bare spør: What??

Vinter på Hawai'i, men solhatt er likevel nødvendig. Godt tenkt, Mia

Pepperkakemann a la Stine Marthe. Ser du mannen? I don't

Ja, jeg vet hva du tenker: "Det er det flotteste pepperkakehuset jeg har sett noen sinne. For et mesterverk!" Bare innrøm det. Slik kreativitet skal man lete lenge etter. Heldigvis er det ikke noe problem for oss, pepperkakemesterne selv. Forresten, her er oppskriften på hvordan det hele ble gjort, så kan du prøve å være like dyktige som oss: sleng på melis her og der, trykk random godteri på melisen, se på mesterverket, trykk på enda mer melis, nei, enda mer melis, og så tømmer du godteriet over bygget. Oh yes, du har nå laget tidenes pepperkakehus (eller nesten, for vårt er nok hakket bedre).

Skeptisk til resultatet, Nina? Eller til at Thomas misbruker Siri på iPhonen din?

En mandarin, ikke en klementin. Haha, slike finner du ikke i Norge

Før jeg blir altfor høy på ironi og sarkasme, er det nok best å avslutte blogginnlegget. Nei, vent litt, jeg glemte et viktig punkt. Kvelden var jo ikke ferdig om huset var ferdig. Etter å ha beundret vår hawaiianske pepperkakekirke i en times tid, tenkte vi det var en god idé å se en episode av The Julekalender. Visste du at hele serien er publisert på Youtube? Hurra, nå blir det jul i heimen likevel, til tross for at temperaturen fortsatt ligger på 28 grader daglig.   Aloha!

The perfect ending: The Julekalender!
"Shit, it's in norsk!"

Farting 'round da island

Vi blir aldri lei av road trippin' her på Hawai'i.
Leie en bil? Fantastisk idé!
Kjøre hit og dit en hel dag eller to? You read my mind!
Dermed ble det blowhole, gressbrann, chicken katsu, japansk tempel, ananasplantasje og solnedgangsurfing på gjengen i løpet av søndagen. Jeg rakk til og med å sette av en halvtime til dramaøving innimellom all fartingen (gjett om amerikanerne syns ordet "farting" er rart da...)

Wanna know why I'm writing about FARTING? Read the English version HERE!

...were here

Ja, jeg var nettopp på biltur i to dager sammen med familien. Men det hindrer meg ikke fra å ta nok en tur. Denne gangen stakk jeg ilag med Mia, Stine Marthe, Florian og Magnus, så den lille Chevroleten var godt fylt opp. Bilen skaffet vi oss fra Avis bilutleie på flyplassen, for der trodde vi det skulle være billigere enn midt i Waikiki. Sparte oss cirka ti dollar... 

Dagens første mål var sørøstspissen av Oahu, i området like etter snorkelparadiset Hanauma Bay. Idet man passerer Hanauma, kommer man til et område hvor man kjører på toppen av et klippelandskap, og det herjende Stillehavet ligger noen meter lenger nede. Det var her vi stoppet for å se på et såkalt blåsehòl som nynorsk Wikipedia kaller det. Den engelske artikkelen er litt mer utfyllende. Kort fortalt er det en plass der sjøvannet blir presset inn i en smal gang i berget, og om denne gangen fortsetter helt til den åpner seg ut i det fri, så vil det sterke trykket skyte vannet opp gjennom hullet. Og det var geologitimen for i dag!

Halona blowhole
Photo: sumocat666 (Flickr)

Fra Halona blowhole fartet vi videre (ja, jeg bruker bevisst det ordet akkurat nå), og målet, som var Kailua, var egentlig ikke så langt unna. Men så plutselig: Her kommer ingen forbi! Nei, der bestemte brannmannskap at nå skulle veien være stengt, for lenger framme var det en stor gressbrann. Vi tror det i alle fall var en gressbrann. Hvis ikke må det ha vært et veldig stort hus, for den kraftige røyken spredte seg utover et større område. Hus, gress, trær eller dyr (satser på det var nr.2), vi hadde ikke noe annet valg enn å snu tilbake mot Honolulu. Til Kailua måtte vi, for jeg måtte rekke teaterøving klokka ett. Og hadde det ikke vært for en nokså langvarig lunsj, så hadde jeg nok kommet tidsnok. Omveien tok nemlig ikke særlig mye lenger tid. Jaja, drama ble det, og ferdig med den saken.

Og fra brannfare, omveier og slikt, fant vi ut at en tur til et japansk buddhisttempel passet fint. Byodo-In Temple ligger i Valley of Temples litt nord for Kaneohe, og vet du hva? Der har de faktisk spilt inn et par scener fra Lost. Om det var grunnen til at jeg ville dit? Hehe, neeida, ikke i det hele tatt. All right, kanskje litt da. Tempelet var i alle fall veldig fint med sin stilige arkitektur, flotte hage og svarte svaner (black swan!).

Ring the bell! The Norwegians (and the Dutch guy) is coming!

Black swan!

Tidenes gjeng med tidenes antimobbekampanje

Gjengen fartet deretter videre fra religion til frukt. Langt uti ingenmannsland på Oahu ligger Dole Pineapple Plantation, en ananasplantasje de fant ut kunne brukes til turisme også. Der kan man prøve å finne veien ut av verdens største labyrint av hekk. Det gjorde vi ikke. Man kan sitte på toget Pineapple Express gjennom plantasjen. Nei, gjorde ikke det heller. Om man vil, så tilbyr de guidet vandring gjennom plantasjen. Hah, nei ble jammen meg ikke noe av det heller. Halvtimen på plantasjen brukte vi derimot til å smake ananasisen deres, og den var i det minste god. Turistattraksjonene får vente til neste gang.

Ananasplantasjen hadde noen gale fisker. Se mer av de i videoen

Sola var godt på vei med nedturen da vi kjørte videre mot North Shore og Sandy Beach hvor det visstnok skulle være surfekonkurranse denne dagen. Da vi nærmet oss, og en særdeles lang kø kom imot oss, forstod vi at vi var ute i seneste laget. Men da vi kom fram til Sandy Beach, var det fortsatt surfere i vannet, så turen var ikke helt forgjeves. Noe underholdning fikk vi, selv om de ikke kjørte for noe premie lenger. Med dette takket vi etter hvert for dagen, satte kursen tilbake til Honolulu, brukte en liten evighet på å finne en bensinstasjon, for så å levere bilen. Typisk nok lå bensinstasjonen like ved flyplassen, men tror du noen av oss oppdaget det før vi bestemte oss for å kjøre langt avgårde for å lete?

Flink fotograf, eller??

Alt i alt var det en veldig trivelig dag med en veldig trivelig gjeng. Som sagt; vi blir aldri lei av road trippin'. Blir nok ikke lenge til neste gang, nei. Wanna come?

Fart well! Aloha!

Beklager dårlig bildekvalitet i videoen

Sløve dager i paradis

En uke og litt til har gått siden familien forlot Hawai'i. Med andre ord har den siste uken vært tilbake til normalen, med skole hver dag, pugging av replikker, lesing til koreanskprøver og lite strandliv. NOT! Nei, det var vel egentlig meningen det skulle bli noe slikt, men den gang ei. Hva har jeg da gjort på? Ikke spesielt mye skole i alle fall. Det har derimot blitt mye henging på stranda og andre steder.

DONT GET WHAT THIS TEXT IS SAYING?     Read it in English     >>HERE<<

Særs oppgående folk jeg møtte på stranda

Som nevnt i forrige innlegg har Maria, Marte, Marianne og Karl tilbrakt halvannen uke her i "paradise itself". Og med den gjengen på plass hadde jeg nok en gang god grunn til å ta meg litt fri fra skolearbeid for å vise fram området kan by på. Men jeg fikk også mer fritid enn jeg hadde regnet med. Mandag gikk som den vanligvis ville gjort, med musikkhistore, lang pause og koreansk. Tirsdag våknet jeg derimot med hodepine, tett nese og sår hals. Da var det bare å maile læreren om mitt kommende fravær den dagen. Fordelen med kombinasjonen syk+vinter+Hawai'i er at man ikke trenger tenke på å holde seg inne. Nei, det ble heller en sløving på stranden denne dagen. Lenge leve sommer året rundt! Som jeg tvitret i går, så er været slik for tiden (og egentlig alltid):

Problem?

Onsdag måtte jeg nok en gang sende e-post til lærerne om min daværende helsetilstand. Og slik ble det bare én skoledag denne uka. Torsdag og fredag var nemlig skolefri på grunn av Thanksgiving. Gjett om jeg var takknemlig for det da! Jaja, man tar ikke skade av litt AFEL en gang i blant (ansvar for egen læring, om du aldri har hørt lærere bruke det uttrykket før).

Skal jeg fortelle deg en dårlig idé? Gå på Diamond Head om formiddagen på Thanksgiving Day. All right, det er kanskje rimelig folksomt der til vanlig, men i går var det helt vanvittig. Slik køvandring opp et fjell (om man kan kalle det det) har jeg aldri opplevd maken til. Men siden det var siste dag på Hawai'i for de tre norske Canada-farerne (Karl hadde allerede returnert til Revelstoke), så hadde vi ikke noe valg. Diamond Head måtte bestiges. Og etter en halvtimes vandring bak treige rumper og jålete berter, lå toppen foran oss. Da vi skuet opp mot platået fra startpunktet nede i krateret, var det på tidspunktet ekstremt trangt om plassen der oppe. Heldigvis gikk denne enorme gjengen ned da vi gikk opp, så vi slapp å stå som sild i tønne for å se på Waikiki og omegn.

Veien opp til Diamond Head er ikke for pyser altså

Maria, Marte og Marianne på toppen etter en ekstremt hard fjelltur

Sjelden bilder av meg selv, så følte det var på sin plass for en gangs skyld.
Takk til Maria som var flink fotograf

Maria og Marte, med sola rett i trynet

Look at the colors!!

Fra Diamond Head gikk turen rett på stranda, naturlig nok. Her snakker vi tre jenter som skal tilbake til fem måneder med vinter og snø i Canada, og da er det "tanning for life" som gjelder. Typisk nok var det svært skiftende skydekke akkurat denne dagen. Likevel presterte jeg for første gang siden tidlig september å bli solbrent. Menmen, jeg lider ingen nød om jeg blir littegrann rød (svært poetisk av meg). Fra strand gikk vi til leiligheten min, for deretter å si takk for en flott uke ilag. De reisende sa deretter farvel, tok kofferter og sekker og forlot 435 Walina street og Hawai'i for denne gang.

Siden det var Thanksgiving denne dagen, ble det ikke mye tid til å slappe av før neste post på programmet. Er man i USA, så kan man ikke la være å feire Thanksgiving. Det er i alle fall min mening. Vi ble en gjeng på ni personer som gikk på restaurant ilag og spiste tre-retters Thanksgiving-middag. Var digg med en skikkelig middag. I skrivende stund er jeg midt i langhelgen, og for å si det enkelt: Dette er tidenes sløveste helg. Siden torsdag har jeg gjort så og si ingenting. Men vet du hva? Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om det. Man trenger slike dager innimellom.

I'm on Hawaiian time for a while! Aloha!

Den norske invasjon i november

Klokken er nå halv to på natta idet jeg begynner å skrive dette innlegget. Kvelden har vært preget av i overkant mye mat, heftig mye kake og mange andre søtsaker. Jeg kjemper en kamp mot øynene. De vil som alltid på denne tiden av døgnet lukkes, men jeg vil det annerledes. Det er lenge siden jeg har skrevet et skikkelig blogginnlegg, så vær så god! Søvnen får vente en liten time til...

Forresten, hvis du trykker LES MER på slutten av innlegget, så får du se ekstra mange bilder!

Jeg bor på Hawai'i, trives med alle fagene jeg tar på skolen, digger været, og har blitt kjent med en rekke bra folk siden jeg kom hit. Kan det da bli bedre? Jo, faktisk. Hvordan? Ved at familien tar seg en tur rundt jorda også, og man får æren av å stolt kunne vise fram hvilken fantastisk plass det er man har bosatt seg på. Nøyaktig dette var det mamma, pappa og søsteren min Nina gjorde forrige uke. Onsdag 9.november satte de seg på et fly i Oslo, og samme kveld klokka ti (lokal tid, Hawai'i) landet de i Honolulu, etter 24 timers reising. Og der på flyplassen ventet selvsagt den spente sønnen på å se familien for første gang siden august. Siden jeg nå er på Hawai'i, må jeg nesten følge de lokale tradisjonene til en viss grad. Tidligere på dagen hadde jeg derfor gått til innkjøp av tre stk lei, også kjent som blomsterkranser. Mens jeg ventet på flyplassen, lagde jeg like godt en liten velkomstplakat i samme slengen. Slik ble det seende ut:

Jeg vet dere egentlig ikke vil at jeg skal publisere dette bildet, men dere ser ikke sååå trøtte ut da!

Og så var det hele i gang. Familien var på plass, og en uke som ekte Hawai'i-turister kunne begynne. Jeg var meget gira, og det tror jeg de også var. Men første dagen var de stort sett rimelig trøtte. Da passet det godt med en rolig start, og mens jeg var på skolen, slappet de dermed av på Waikiki beach. Første dag er altså ikke mye å snakke om. Det var da vi skaffet oss en bil dagen etter at moroa begynte. For å få sett mest mulig at øya Oahu, bestemte vi oss for å leie et kjøretøy i 48 timer. Fredag tråkket jeg inn gasspedalen, og satte kursen for Pali lookout, Kailua, og ikke minst Lanikai beach. Etter å ha nesten blitt blåst vekk av kald vind på Palihøyden, for deretter å oversvømme et toalett i Kailuas kjøpesenter, fristet et par avslappende timer på Lanikai veldig. Tross sterk vind der også, hadde vi et behagelig opphold på denne flotte stranda (som jeg forsåvidt har vært på to ganger før).

Ny oppfinnelse på Hawai'i: Strandstol i dueform

Turen gikk videre til Kaneohe, og etter lunsj på Denny's satte vi nordover. Det ble en lengre transportetappe denne gangen. Da vi kom til Laie, ville jeg vise familien tempelet til mormonene som ligger der. Først kjørte jeg feil, og havnet midt på campusen til et universitet. Etter å ha kjørt rett gjennom en oppsamling av folk der, stoppet jeg bilen litt lenger borti veien for å se på kartet. Og typisk nok stod jeg da selvfølgelig parkert like ved tempelet. Det er et fantastisk flott byggverk, men jeg må helt ærlig si at jeg synes hele opplegget med en egen bok i tillegg til Bibelen er noe merkelig og særdeles uvant. En av søstrene som jobbet der, var fra Korea, og jeg ville da selvfølgelig prøve å si noen ord til henne på koreansk (siden jeg studerer språket ). Pappa presterer da å si til denne jenten: "One day he can maybe for NRK in Korea." Jaja, det høres nå kanskje ut som en grei liten ting å si det, MEN det er kanskje ikke like greit når man uttaler NRK som "anarchy". Menmen, vi var uansett på vei ut døra, og den koreanske søsteren oppfattet ikke helt hva som ble sagt... heldigvis...

Laie Mormon Temple

Som sist gang da jeg var på biltur, hadde vi en plan om å se solnedgangen på North Shore. Men som sist gang ble vi værende hakket for lenge ved tempelet, og gikk glipp av dette daglige fenomenet. Fra Laie ble det derfor en lang transportetappe langs hele North Shore, før vi krysset hele øya sørover igjen mot Honolulu. Vi hadde nesten kommet tilbake til byen, da jeg presterer å velge feil felt i et kryss, og vi endte opp i Kaneohe for andre gang denne dagen. Og slik ble dagen avsluttet med tidenes mest unødvendige omvei. Men ingen sure miner, nei, heller mye latter. Dag 2 med bilen ble først utnyttet til å  besøke outletsenteret i Waikele. Billige priser, god mat på Chili's og mye rart å se på Party City gjorde at nesten halve dagen ble tilbrakt der. Fra Waikele gikk reisen nordover mot Waimea for å nyte dagens siste solstråler, men bilkøen ved Haleiwa ville ikke tillate oss dette. Så da ble det heller et lite stopp i den sjarmerende lille Haleiwa village. Ikke vært der? Anbefales.

Hva annet opplevde jeg sammen med familien denne uken? Jo, hør nå bare her. Vi tok oss selvfølgelig en tur til Hanauma Bay, et paradis for snorkling. Jeg utfordret søsteren min til å bli med å snorkle, og hun tok denne på strak arm (mamma og papppa valgte heller å gå i vannet uten snorkelutstyr). Vi observerte, som alltid i Hanauma Bay, utallige varianter av eksotiske, fargerike fiskearter. Men det ble dessverre ingen skilpadde på oss denne dagen. Familien var likevel godt fornøyd med turen. Hanauma er jo en flott plass selv uten skilpadder. Et annet obligatorisk turmål var Diamond Head, vulkankrateret som ligger som nærmeste nabo til østenden av Waikiki. Typisk nok ble det skyfri himmel og vindstille på den utvalgte turdagen, noe som merkes ekstra godt når man er ute og går. Ja, det ble rimelig HOT kan du trygt si. Men alle fire kom seg til toppen, alle fire fikk nyte utsikten, og alle fire kom seg også trygt ned igjen til krateret og belønnet seg selv med tidenes beste shave ice (og brainfreeze).

Min flotte mor i Hanauma Bay

Skal tro hvilket dyr dette er. Det er i alle fall mange av dem i Hanauma Bay

Pappa prøver shave ice for første gang

Å ha familie på besøk har også sine økonomiske fordeler for en sparsom (haha, as if!) student. Jeg ba ikke om det, men det ble nok middag på restaurant hver kveld, ja. Og hvem betalte? Ikke jeg i alle fall. Den ene kvelden endte vi faktisk opp på Top of Waikiki, den roterende restauranten med utsikt fra 20. etasje utover Waikiki. Da snakker vi utskeielse, for der ble det tre retters middag i nokså fancy stil. Ikke noe jeg ville brukt studielånet mitt på akkurat. Nei, vi holder oss heller til mer moderate priser på Hard Rock Cafe eller lignende. Men tusen takk mamma, pappa og Nina!
Til slutt, før jeg går over til neste "norskebesøk", må jeg nevne at det naturlig nok ble en del shopping også mens familien var her. Hulaskjørt, parykker (ikke spør...), blomsterkranser, Hawai'i-skjorte og mye annet var slikt de fant de naturlig å bruke penger på mens de var her. Er man turist, så er man turist. Ikke tolk meg som at jeg synes det er teit, nei, det er slik det skal være.

Familien hadde også tatt med seg en gave til meg.
Fire bokser makrell i tomat og to tuber majones = god frokost i minst en uke framover

I ukene før familien kom, pluss de første dagene de var her i byen, var jeg rimelig stresset for at jeg ikke skulle få tid til å vise dem nok på den korte tiden de var her. Det var jo snakk om bare sju hele dager, noe jeg anså som svært lite tid, spesielt med tanke på at jeg kunne nesten ikke skulke alt som heter skole. Men når jeg ser tilbake på det vi gjorde den uken, så kan jeg med trygghet si at både jeg og resten av familien var storfornøyd med de sju dagene. Så klart er det mye de fortsatt ikke har fått se, men det får vente til neste gang. Ja, for det blir en neste gang, vær sikker på det.

Tidlig torsdag morgen reiste altså mamma, pappa og Nina hjem til moderlandet, og jeg måtte tilbake til virkeligheten på Hawai'i igjen. Nå er jo ikke det en dårlig ting det heller akkurat, så jeg klager ikke. Mitt normale sosiale liv ble (naturligvis, men også dessverre) satt til side hele uken jeg hadde besøk, så på den måten var det veldig greit å komme tilbake til dagliglivet med skole og normal vennegjeng. Til mamma, pappa og Nina: Vi sees igjen til jul! Men vi snakkes nok før den tid også.

Trodde du kanskje at dette uvanlig lange innlegget var fullført nå? Haha, da tok du feil. For som tidligere nevnt var dette bare det første av to visitter. Mandag denne uken kom nemlig min gode venn Maria Gading, og hennes reisekamerater Marte, Marianne og Karl til Waikiki. Her skal de være til neste fredag, så dermed er jeg ikke fullstendig tilbake i den vanlige rutinen. Men jeg skulker i det minste ikke timene nå. Det finnes grenser for hvor mye jeg har samvittighet til å droppe. Hvordan dette besøket går, skal jeg skrive mer om senere, i et mer oppsummerende innlegg. Men nå kommer et kort sammendrag av dagens utflukt og kveldens matgilde.

Det ble kanskje litt vel mye godteri i kveld?? 

De tre norske og den ene svenske var gira på å prøve snorkling, og hva gjør man da? Jo, da reiser man selvfølgelig tilbake til Hanauma Bay, til tross for at man allerede har vært der én gang denne uka. Buss 22 tok oss helt fram, den kraftige vinden skremte oss (så klart) ikke , og så var det på med snorkleutstyret. Du kan tro vi så smarte ut der vi stod, åtte unge mennesker med fullt snorkelutstyr. En gjeng med grisetryner vil være en passende beskrivelse. Men hvorfor se klok ut i sjøen? De ser ikke nødvendigvis smarte ut fiskene heller. Med unntak av at været i Hanauma Bay var dårligere i dag enn tidligere i uka, så var det også en annen forskjell fra sist. I dag så vi havskilpadder! Og jeg fikk tatt undervannsbilde av den ene! Hurra, slikt blir man glad av!

Ja, det er faktisk jeg som er fotografen

Glade og fornøyde dro vi fra Hanauma, og i tilbake i Waikiki fortsatt kvelden med taco på norsk vis. Vi samlet en gjeng på ni personer i leiligheten jeg bor i, og så åt vi oss mette som på julekvelden. Og når man er stappmett, hva passer da vel bedre enn et enormt kakestykke hver fra Cheesecake Factory? Og plutselig gikk vi fra mett og trøtt, til overmett, overtrøtt og hyper på sukker. Anders, Sigurd, Karl og Jan Richard holdt seg nokså nøkterne ved bordet, mens i sofaen gikk det hardt for seg. Og verste ble det for Maria. Kort fortalt: Maria endte opp med "litt" sjokolade i trynet på grunn av Marte og Stine Marthe, Marte fikk svi for det, og deretter ble alle for trøtte til å slåss lenger. God stemning med andre ord! Nå har jeg brukt mer enn en liten time på å skrive, så da sier jeg takk for i natt og hei til senga. Og forresten, hvis du klarte å lese gjennom hele dette innlegget: Jeg er imponert! Legg gjerne igjen en kommentar om du gjorde det, så skal du få en gratulasjon. Hehe!

God natt og aloha!

Trykk LES MER for å se flere bilder!