Fra jul til jetlag

Juleferien i Norge er over for lengst, men for oss Hawai'i-studenter lever vi fortsatt i frihet. I alle fall fram til mandag. Å, er jeg tilbake på Hawai'i? Ja, jeg er visstnok det. Og om du ikke visste at jeg skulle tilbake hit dette semesteret også: Surprise!

Først må jeg nesten fortelle litt om turen tilbake hit. Hawai'i er en flott plass og absolutt et paradis å studere i, men det har også en negativ side: Den evig lange turen det tar å komme seg hit. Søndag kveld begynte herligheten. Da satte jeg meg på et fly, type SAS, i retning Oslo. Flyet videre mot Stillehavet hadde ikke avgang før morgenen etter, så da møtte jeg like gjerne Linda (sjekk hennes blogg også!) og vi tok inn på et hotell ved flyplassen. Hva skjer når man absolutt bør legge seg til å sove slik at man er opplagt til den påfølgende flyturen? Jo, da blir man ikke en smule trøtt, og sitter heller på pcen til klokka har for lengst passert midnatt. Facebook og slikt må ta skylden for at det bare ble tre og en halv time søvn den natta (og dårlig viljekraft kanskje?).

Og så var vi i gang...

Jeg skal gjøre en lang flytur rimelig kort. Halv seks stod vi klare til innsjekk på Gardermoen. Halv åtte hadde vi passert sikkerhetskontroll, shoppet på taxfree, og kommet oss inn på flyet. Heldig som jeg er, havnet jeg så klart rett bak en dame som absolutt skulle legge bak setet idet flyet var oppe i luften. Takk og pris for at den turen bare varte i to timer. I London hadde vi visstnok dårligere tid enn antatt, og fikk dermed gå på fast track hele veien. Hurra for korte mellomlandinger! Og så kom "the big challenge"; den ti og en halv timer lange flyturen fra London til Los Angeles. Jaja, vi har klart det før, så da skulle vel ikke dette bli noe problem. Men selv om det bare er tre og en halv uke siden jeg reiste hjem til Norge, hadde jeg helt glemt hvor lenge ti og en halv time i et flysete er. Heldigvis har disse flyturene både flere matserveringer og tv-skjerm med filmer til hver enkelt passasjer. De kunne forresten gjerne hatt en tredje servering. To måltid på ti timer er ikke nok.

De siste treige timene

I Los Angeles begynte vi å merke at temperaturen gikk i riktig retning. Selv om det sannsynligvis ikke var mer enn 14-15 grader utendørs, så er det vesentlig bedre enn minus seks. Det som var tidenes lengste og kjipeste sikkerhetskontroll i august, gikk merkbart kjappere denne gangen. På rekordtid fikk vi klarert bagasjen, sendt den videre og sjekket inn til siste flytur. Da vi satte oss på flyet til Honolulu, tenkte jeg: Hvorfor gjør vi dette mot oss selv? Nok en flytur? Jaja, det må vel til. Og selv om denne strekningen er halvparten så lang som den fra London til LA, så føles det ut som om den tar minst like lang tid. Kanskje fordi vi verken får mat eller valgfri underholdning på denne turen? Sannsynligvis...

Etter nesten seks timer i lufta, med kun hav under oss hele veien, var det på tide med touchdown i Honolulu. Med et dunk traff hjulene bakken. Endelig! Nå har vi nettopp overlevd dag nummer to av vårt nye semester på Hawai'i. Hvordan det har gått fore seg, kommer en oppdatering om enten i morgen eller senere i uka. Kan røpe at jeg jobber med litt jetlag da.
Så med andre ord: Fortsettelse følger!

Aloha!